Posts Tagged ‘Metal

14
Nov
11

Topp 5 album: Close but no cigar

Da har jeg bestemt etter en lang pause å starte opp denne bloggen igjen. Forhåpentligvis skal jeg klare å sette av tid til dette i tiden fremover, selv om det er mye skolearbeid som dukker opp inni mellom. For mitt comeback til blogge-scenen har jeg valgt å prøve meg på oppgaven å finne mine topp 5 favorittalbum fra uansett sjanger. Selvsagt er alle skivene av typen Metall, men det kom nok ikke som en overraskelse? Eller?

For min første post i denne kategorien tar jeg for meg de skivene som ikke nådde helt opp på min liste, men som jeg allikevel føler fortjener sin heder og ære! Må nevnes at dette er kun en oppramsing, og er ikke plassert i noen form for liste eller nummerering. La oss sette i gang:

As I Lay Dying – «Frail Words Collapse»
Selv om As I Lay Dying i nyere tid gir ut skiver som i mange sammenhenger er middels gode på skalaen, har de faktisk gitt ut et par ekstremt bra album. «Frail Words Collapse» er ett av de albumene som er EKSTREMT bra. Metalcore på sitt ypperste. Det som gjør dette bandet til et av de beste i det de gjør, er måten de bare kaster alt av følelser og tanker over deg som et tungt teppe. Det instrumentale og selvsagt vokalen treffer deg rett der deg skal treffe

Anbefalte låter: «Forever», «Behind Me Lies A Fallen Soldier», «Distance Is Darkness», «Song 10» og «Elegy»

Opeth – «Deliverence»

Opeth er som dere sikkert vet mitt favorittband nummer èn. Denne skiva er èn av grunnene til jeg elsker dette bandet. Jeg husker når jeg hørte sangen «Deliverence» live på Folken i Stavanger og tok meg selv i å måpe etter å ha stått i en transe i mer enn 10 minutter. Skiva er så godt som perfekt, men mangler det bittelille ekstra som min favorittskive av Opeth har. Den kommer i min topp 5-liste.


Anbefalte låter: Hele skiva. For full nytelse, hør hele sammenhengende.

Type O Negative – «Bloody Kisses»
Denne skiva har gått mye opp igjennom, og det for en god grunn. En ekstremt rar plate, men allikevel så bra. Type O Negative var det første bandet som solgte til gull og platina på plateselskapet Roadrunner Records nettopp med denne skiva. Skiva er spekket med distorta gitarer og bissarre tekster, men låtene er allikevel så hinsides fete! Jeg elsker denne skiva, rett og slett!


Anbefalte låter: «Christian Woman», «Black No. 1″, Summer Breeze», «Too Late: Frozen» og «Blood & Fire».

Killswitch Engage – «The End Of Heartache»

Killswitch Engage er et av bandene som var med på revolusjonere sjangeren vi i dag kaller Metalcore. De var også med på å gjøre denne sjangeren til en etablert, respekter og akseptert sjanger blandt fans rundt om i verden. Denne skiva er første skiva til Howard Jones på vokalen, og han gjorde umiddelbart inntrykk. Lydbildet forandret seg litt etter forrige album og det til det litt mer radiovennelige. Dette er for mange et minus, men i akkurat denne situasjonen er det helt motsatte. Ei skive som leverer kjappe og dynamiske riff, samtidig som det åpner for det mer milde og mer harmoniske. Ei skive som har det meste!

Anbefalte låter: «Take This Oath», «When Darkness Falls», «Rose Of Sharyn» og «Breathe Life».

Andre skiver som fortjener å bli nevnt: Scar Symmetry – «Pitch Black Progress», Between The Buried And Me – «The Silent Circus», Mastodon – «Crack The Skye» og System Of A Down – «Toxicity»


Jeg kommer til å poste en og en av skivene i listen min etterhvert som jeg får tid, så det er bare å følge med!

Advertisements
24
Mar
09

Anmeldelse: Mastodon – «Crack The Skye»

Mastodon – «Crack The Skye»

f310bd6c-9869-43e9-b995-4c3491958a99Mastodon er et band vi kan sette innenfor den nye generasjonen metalband fra USA, og en av de fremste i denne fremgangen av nye band. De har høstet gode kritikker for tidligere utgivelser som Leviathan og Blood Mountain, hvor blant annet Blood Mountain ble kåret til årets album i 2006 av Metal Hammer UK. Bandet har helt fra starten med deres første skive Remission fra 2001, hatt progressive elementer og man har sett at deres utgivelser har inneholdt mer og mer av dette opp igjennom årene. Med denne skiva har de tatt dette fullt ut og tar det musikalske til en helt annen plass enn sine forgjengere…

For denne skiva er ei progskive uten sidestykke. Med mindre vekt lagt på det harde og raske, har de lagt mye mer vekt på det progressive, spirituelle og atmosfæriske aspektet ved musikken. Mange Mastodon-fans kommer nok til å misslike deres nye vending, mens de som vet å følge vendingene til favorittbandene sine kommer til å elske denne fantastiske utgivelsen!

Mastodon har alltid tatt for seg spesielle temaer og har som sagt hatt stor suksess med deres konseptalbum Leviathan, som er inspirert av Herman Melvilles klassiske bok Moby Dick. Denne skiva er basert på og tar for seg temaer rundt «ut av deg selv»-opplevelser og turer i verdensrom. Dette er temaer som passer ypperlig til den stemningen de prøver å få frem i musikken sin.

Fantastiske låter kommer på løpende bånn, og åpningslåten er nok en av mine favoritter. Oblivion er en utrolig sterk låt som gir albumet den rette atmosfæren skiva trenger og setter standarden for det man har i vente for resten av skiva. Med tre forskjellige vokalister, får vi for første gang hørt trommis Brann Dailor på vokalen. Dette skaper en utrolig fin dynamikk i musikken, ihvertfall etter mitt øre. Etter dette kommer noe mer trøkk i låter som Divinations og Quintessence, men de opprettholder allikevel stemningen og atmosfæren som er satt på førstelåten…

Etter dette får vi levert et 11 minutters langt episk eventyr i låten The Czar. Med fantastisk vokal og strålende instrumental leverer disse gutta en heftig proglåt som kan stilles opp imot det mest legendariske innenfor progen. Tittellåten overbeviser i samme om ikke større grad enn de andre låtene. Med gjestevokalist Scott Kelly, som de har brukt før på Crystal Skull fra Blood Mountain, legger de til enda et aspekt i musikken deres. Oppbygging i siste låten er helt formidabel. The Last Baron overbeviser på alle punkter. Mange mener at denne låta mangler mål og mening, men jeg mener at disse har lite peiling på hvordan progressiv musikk skal være. Overgangene er helt råe og interessen for låten og skiva opprettholdes på best mulig vis. Det er i slike låter bandet får vise sine musikalske ferdigheter optimalt, og det er slike låter de har manglet i tidligere utgivelser, ihvertfall etter gitarist/vokalist, Brent Hinds sin mening

Mastodon – «Oblivion»

Så over til min konklusjon! Dette her er et album som er NÆR perfeksjon. Skiva vil nok være en kandidat til årets skive i 2009. Ikke bare hos meg og min smak, men metalverden som en helhet. Dette er ei skive som anbefales på det STERKESTE. Ikke gi gå glipp av denne skiva, for alt i verden. Om du er en ekte metalfan, hører du igjennom skiva uansett. Du trenger ikke å like den, men den fortjener en gjennomhør! Denne skiva får en lett 6 av 6 på min skala…

61

Gjerne legg igjen en kommentar og si hva du mener om skiva eller si hva du mener om innlegget mitt.

Kjobben, peace out!

17
Mar
09

Anbefaling: Empyrios, Omnium Gatherum og Mercenary!

Jeg liker å skrive anbefalinger, og derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive enda en! Denne gangen er det ikke om bare et band, men om hele 3 veldig fete band som jeg har falt for i det siste. Disse bandene er Empyrios, Omnium Gatherum og Mercenary! Jeg kommer til å skrive minimalt om hvert band, men skal prøve å få med det viktigste.

Først ut…

Empyrios

empyrios-aEmpyrios er et progressivt/teknisk thrash/power metal band fra Italia. De ble dannet i 2001 av Simone Mularoni og Matteo Mastroianni med den hensikt å skape noe nytt innenfor det vide spekteret som finnes i den vide metall-verdenen. I 2002 ansatte de en vokalist og begynte straks med deres første promo-cd, ved navn The EverSinner, som høstet gode kritikker. Etter dette har de gitt ut 2 fullengdere ved navn And The Rest Is Silence og  The Glorious Sickness. Begge inneholder sterke låter som har flusst med originalitet og musikalske egenskaper i seg. The Glorious Sickness er nok min favoritt. Her finner jeg ikke en låt jeg missliker, og det er noen låter som er ubeskrivelig sterke og fengende! Som for eksempel låten som er lagt til nedenfor her. Anbefales på det sterkeste!

Empyrios – «The Eve Arose»


Neste band ut…

Omnium Gatherum

omniumgatherumbandphotoEt finsk melodisk dødsmetal-band (ja, for en klisjè), som ble dannet høsten 1996. De har vært innom giganter som Nuclear Blast og er nå signert til Candlelight Records. Disse gutta her gitt ut flere EP’er og har også gitt ut 3 fullengdere, hvorav 1 av disse ble gitt ut på Nuclear Blast. De lager letthørelig melodødsmetal, men har allikevel tatt seg den friheten å legge til elementer fra flere andre sjangre som prog, thrash, power osv. Vokalen er diggbar, hvor de skifter fra en dyp growl (alà Mikael Åkerfeldt) til en veldig dyp clean. Skiva som har gitt meg mest er nok deres 2008-utgivelse, The Redshift som er en fryd å høre på. Fete riff, fete overganger osv. Låter som Nail, A Shadowkey og The Second Flame sitter som et skudd!

Omnium Gatherum – «Nail»


Siste band ut…

Mercenary

mercenary-bandEt anerkjent Melodisk dødsmetal/Power Metal band fra Danmark, som har høstet gode kritikker verden over med deres helt spesielle sound. De ble dannet i 1991, og har på den tiden rukket å gi ut blant annet 5 fullengdere. Blant disse 5 skivene finner vi 11 Dreams som ble deres gjennombrudd på verdensbasis, og høstet gode kritikker i flere medier og av fansen. Vi finner også deres to nyeste utgivleser The Hours That Remain og Architect Of Lies som ble gitt ut i 2006 og 2008. Begge disse viser deres musikalse bredde og godlåtene kommer på løpende bånd. Med fengende melodier, passende synth, herlig growl/clean vokal og harde og brutale partier som gjør at man får bakoversveis. Dette bandet anbefales på det sterkeste, og da særlig deres senere utgivelser. Det er ihvertfall disse jeg har falt mest for! Her kommer et par låter…

Mercenary – «Soul Descision»

Mercenary – «Bloodsong»


Det var alt for denne gang… Gjerne legg igjen en kommentar og gi deres mening om bandene!

Kjobben, peace out!

09
Feb
09

Anbefaling: Between The Buried And Me

Jeg har blitt hekta på et band ved navn Between The Buried And Me,så jeg tenkte å skrive en liten anbefaling om dette bandet, så flere kan få hørt om dette fantastiske bandet!

between608

Between The Buried And Me også kjent som BTBAM pga det lange navnet, er et Progressivt Metal/Metalcore band fra Raleigh, North Carolina. Navnet deres kommer fra en Counting Crows sang ved navn «Ghost Train». «»Took the cannonball down to the ocean/Across the desert from the sea to shining sea/I rode a ladder that climbed across the nation/Fifty million feet of earth between the buried and me». På grunn av deres litt spesielle sound som blir forklart nedenfor, har de på mange måter blitt mer anerkjent i undergrunnsmiljøene istedenfor det litt mer mainstream metal-miljøet. De har også blitt spilt på Headbangers Ball på MTV, men mange mener allikvel at deres store fanbase ligger i undergrunnsmiljøet.

Bandet ble dannet i 2001 av gitarist Paul Waggoner, vokalist Tommy Rogers, trommis Will Goodyear, gitarist Nick Fletcher og bassist Jason King. De har etter dette byttet ut flere av medlemmene og akkurat nå er det bare vokalist Tommy Rogers og gitarist Paul Waggoner som står igjen fra den originale rekken medlemmer.

Deres lydbilde er helt unikt, hvor de kan gå ifra en sjanger til en annen og til og med blande dem sammen til noe helt nytt. De er kjent for å være et progressivt band med mange temposkifter og diverse. De lager fullblods metallåter samtidig som de lager rolige låter samtidig som de lager komplekse progressive og tekniske låter. De er musikere som liker å eksperimentere med musikken de lager og de er ikke redde for å gjøre det. Band som de er inspirert av er blant andre Pink Floyd, Pantera og King Crimson, som på mange måter blir portrettert i form av forskjellige riff og oppbygging i de forskjellige låtene deres.

De har på deres 7-8 års karriere gitt ut 5 studio-skiver og disse har høstet gode kritikker fra forskjellige medier. I 2002 ga dem ut sitt første album ved navn «Between The Buried And Me» som også ble gitt ut på nytt i 2004. I 2003 kom «The Silent Circus» ut. Her finner vi blant annet en av mine favorittlåter «Mordecai» som det også har blitt gitt ut musikkvideo av.  I 2005 kom deres tredje skive ut, og den fikk navnet «Alaska», hvor en tredje musikkvideo ble laget for tittellåten Alaska. I 2006 kom skiva «The Anatomy Of…». Dette er en samling coverlåter fra flere av de bandene som bandet har blitt inspirert av. Blant andre Metallica, Queen, Pink Floyd og King Crimson. I 2007 kom skiva «Colors». Denne har også høstet bra kritikk. Nå jobber de med ny skive og den er satt til å komme ut en eller annen gang i 2009. De har bekreftet at de har skrevet ferdig en låt, og at de jobber flittig med å produsere musikk som lett kan gå inn i rekkene av deres fenomenale utgivelser som The Silent Circus og Colors.

Nå til noen anbefalinger. Personlig liker jeg det meste av deres materiale, men favorittene er nok «Alaska», «The Silent Circus» og «Colors» som inneholder blant annet låter som «Mordecai, «Selkies: The Endless Obsession», «White Walls», «Ad a Dglgmut», «Aesthetic» og «Ants Of The Sky». Dette er bare noen få av herlighetene man finner på disse skivene og blant det andre materialet deres.

Her er et par smakebiter:

Noen linker:
http://www.myspace.com/betweentheburiedandmeband

Dette bandet anbefales altså på det sterkeste. For deg som liker progressiv musikk.

Kjobben, peace out!

03
Feb
09

Anmeldelse: The Cumshots – «Just Quit Trying»

The Cumshots – «Just Quit Trying»
501210
The Cumshots får ofte oppmerkshomhet av feil grunner pga frontmann, Kristopher Scahu, men har i det siste fått gode kritikker for deres musikk, og har dermed fått god oppmerksomhet av riktige grunner. De har på tidligere utgivelser vært både tunge og harde i deres sound, men på denne utgivelsen har de gitt rom for mer melodiske toner, og har også gitt rom for innspill av piano og diverse andre ting, noe som hadde vært uhørt i deres tidligere utgivelser som «Norwegian Jesus». Dette er blant annet pga deres anskaffelse av Fredrik Gretland på gitar. Det at de har mer melodiske toner er for meg perfekt.

Tekstene er noe av det jeg liker best med skiva. Hjertefølte, følelseladde og helt ekte tekster er det man får levert av vokalist og frontmann Kristopher Schau. Følelsen av å være forlatt og alene, det å være en misslykket person osv. er noen av de depressive tankene og temaene som blir fremstilt i tekstene.

Death ‘n Roll er sjangeren musikken bli klassifisert som. Rock ‘n Roll blir blandet med litt hardere riff, vokal osv. og dermed har man denne sjangeren. Dette blir å sjangerhore, men det er dette de blir kalt i de fleste sammenhenger. Jeg er veldig stor fan av deres gitar-arbeid. Riffene er fenomenale, og jeg elsker blant annet introene! «I Drink Alone», «Bitter Erection» og «Broken» har alle utrolig fete introer, og riffene er skikkelig bra. Trommene fenger også veldig bra. Vokalen til Kristopher Schau syns jeg er utrolig bra. Han er ikke nødvendigvis ikke en av de beste growlerene, men han skriker med så mye følelse at det demmer opp for det han mangler i skill teknisk sett!

De fleste sangene på skiva er veldig bra, men det er noen som stikker seg ut ifra mengden. «I Drink Alone», «Like Pouring Salt On A Slug», «Bitter Erection» og «Broken» er alle UTROLIG sterke låter, som fenger som bare det. Tekstene, riffene, trommene, vokalen, introene, bassen… ALT er perfekt i disse sangene etter min mening!

Noen musikkvideoer fra skiva:

The Cumshots – «I Drink Alone»

The Cumshots – «Praying For Cancer»

Dette er ei skive som anbefales på det sterkeste! Alt stemmer. Det jeg savnet i melodiøsitet og fengende melodier på deres tidligere utgivelser som «Norwegian Jesus», har de på denne skiva. Noen av sangene blir dog veldig anonyme i forhold til de mer sterke låtene. Men som sagt, skiva anbefales på det sterkeste! Denne skiva får en sterk 5’er på min «Opeth-skala». Den får ikke en full 6’er siden noen av låtene som sagt blir veldig anonyme i forhold til de mer sterke låtene.

51

16
Dec
08

Nytt funn: Divine Heresy

Dette er ikke et nytt band, men det er et band jeg kom over for ca. en uke siden. Dette oppslaget fungerer både som en infotråd for dette bandet og som en liten anmeldelse av deres nyeste og eneste skive, Bleed The Fifth.

divineheresyDette er den nyeste formasjonen fra eks Fear Factory gitarist og nåverende Asesino gitarist, Dino Cazares. Han er en gitarist som er kjent for å være veldig nyskapende og det viser han også i dette bandet. I 2002 begynte Dino å samle styrkene for å prøve å starte et band, men prosessen ble fort stoppet da Dino ble involvert i andre band. I 2006 ble tråden tatt opp igjen, og han begynte med å teste flere trommiser, og valget landet tilslutt på tidliger Hate Eternal og Vital Remains-trommis, Tim Yeung. Etter det var den neste oppgaven å finne en dyktig vokalist. Valget falt på den store og kraftige Tommy «Vext» Cummings, som har en like stor og kraftig vokal.

Så over til deres nyeste og eneste skive, Bleed The Fifth. De begynte å spille inn skiva i begynnelsen av 2007, og ble sluppet i slutten av august, samme året. Med de fleste tekstene, skrevet av Cummings, handler tekstene om personlige problemer og om hvordan folk takler disse problemene. Dette er en hardtslående plate på mange måter. Trommene, og da spesielt blast beatsa er helt konge. Raske som fy! Death Metal tromming er helt konge. Bassen legger man ikke så veldig merke til, men den er der. Gitaren og riffene er helt konge, og står i stil med Dino’s måte å skrive og spille riff på. Soloene er også veldig kule, og det er ganske overraskende da Dino er mer kjent for å være en hardtslående rytme-gitarist. Mye av materialet minner faktisk om gammel Fear Factory. Det er konge for en Fear Factory fan, som jeg er.

Divine Heresy – «Failed Creation»

Skiva har fått gode anmeldelser over hele rekka, og jeg stiller meg i samme bås. Jeg liker skiva fra første note, og med lysglimt som Failed Creation, Savior Self og Royal Blood Heresy, er dette ei vanvittig bra skive! Jeg gir den 5 av 6 mulige på terningen. Skiva er oppfinnsom, hardtslående og den kommer ikke i skade for å prøve å være altfor oppfinnsom.

Nå er de på turne, samtidig som Dino har begynt å skrive nytt materiale for en kommende skive. Jeg og mange andre venter i spenning på denne skiva, også koser vi oss med Bleed The Fifth mens vi venter.

Takk for at dere har tatt dere tid til å lese dette! Håper dere likte innlegget!

Kjobben, peace out!

08
Dec
08

Anmeldelse: Rise Against – «Appeal To Reason»

Rise Against – «Appeal To Reason»
atrfinalJeg har lenge tenkt på å sjekke ut dette bandet, men har aldri gjort det av en grunn jeg ikke har i hodet akkurat nå. Kanskje det er sjangeren de spiller som har gjort at jeg ikke vil sjekke dem ut,  jeg vet ikke. Da jeg endelig fikk satt meg ned for å høre, tenkte jeg at det var best å høre fra den siste skiva og bakover. Det vet jeg heller ikke grunnen for, men det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg satte da på denne skiva, som kom ut i oktober i år, og det jeg fikk høre var en veldig hyggelig opplevelse!

Noen kaller det punk rock, andre kaller det melodisk hardcore og noe slikt kan diskuteres i det uendelige, men man hører med en gang at disse karene er inspirert av en eller annen form for punk. Uttrykket er klassisk punk. Både lyrisk og musikalsk sett. De uttrykker undertrykkelse ovenfor både en som enkeltperson men også undertrykkelse mot grupper. I flere sanger har man tydelige tegn på dette. I en sang, som heter «Long Forgotten Sons» (som forøvrig er en av de kuleste låtene på skiva) synges det blant annet «We are the long forgotten sons«. I en annen sang synges det «We are the children you reject and disregard».

Tilbake til selve musikken! Dette er på ingen måte noe originalt eller noe nyvinnende på noen som helst måte. Det er lettfattelig og problemfri musikk, som det kreves lite innlevelse for å nyte. Jeg har hørt mye på type teknisk musikk de siste ukene, og da er det utrolig deilig å sette på noe som dette her og bare koble helt av. Selv om det er slik lettfattelig musikk, er det et stort driv i musikken. Man blir sugd inn i det som foregår uansett (ihvertfall jeg). Refrengene er fengende som bare rakkern på så og si alle låtene.

Skal jeg nevne noen spesielle låter som jeg ville ha anbefalt videre, ville jeg ha sagt låter som «The Dirt Whispered», «From Heads University», «Entertainment» og «Savior». Alle fire er veldig fengende. Er det noen låter jeg ville ha styrt unna er det ihvertfall en, og det er deres forsøk på en rolig kassegitar-låt. Den heter «Hero Of War». Veldig rar tekst. Jeg pleier som regel ikke å ta tekster til etterretning når jeg skal gi min mening på en sang eller ei skive, men dette var veldig rart etter min mening.

Her er noen smakebiter fra skiva:

Rise Against – «Savior»

Rise Against – «The Dirt Whispered»

Så, til min konklusjon. Dette var som sagt en veldig hyggelig overraskelse. Jeg er fullt klar over at det er veldig standard og veldig lite nyskapende, men det er noe som treffer meg. Det er utrolig fengende og lettfattelig. Jeg likte det med en gang jeg hørte første sang. Det er visse sanger som må styres unna, og derfor blir det ikke noe 6’er, men det blir alt annet enn en dårlig karakter for Rise Against. 5 av 6 O’er er det jeg vil gi denne skiva her. Anbefales på det sterkeste!

51