Posts Tagged ‘2008

16
Sep
08

Inaktivitet ‘n shit!

Dere som leser bloggen min, har sikkert lagt merke til at det har vært nokså stille i lang tid. Jeg har ikke vært spesielt opptatt med noe, men jeg har ikke hatt skrivelysten som jeg hadde tidligere. Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli skrivelysten, og planlegger et par innlegg fremover. Så, bare vær tålmodig.

Jeg har oppdatert siden om mine favorittband, så gå innom der og sjekk ut litt. Der ligger også et bilde av min nye tatovering som jeg fikk for et par uker siden. Den viser hvor mye jeg faktisk liker Opeth, og at det for alltid kommer til å være mitt favorittband.

Det blir noen band review/info-tråder, som skal omhandle nye band som jeg har «funnet» og likt/hatet. Det første bandet jeg skal skrive om, blir et band som jeg har blitt skikkelig forelsket i. På fredag er det konsert på Pakkhuset i Farsund. Da skal et av mine favorittband, nemlig k[nine] entre scenen, og jeg skal lage en liten review fra konserten i ettertid. Det kan bli morsomt. Mot enden av året, kommer nok en post som omhandler musikkåret 2008. Et lite tilbakeblikk, både på det som fikk meg til å hoppe av glede og det som fikk meg til å grine av ergelse.

Så om dere er interesserte i å lese det som står ovenfor, er det bare å sjekke bloggen i ny og ne, så får du sikkert et nytt innlegg fra tid til annen. 🙂

Peace out,
Kjobben – Teenage From Mars

09
Jul
08

Musikkåret 2008 – Tanker så langt!

Vi er snart halvveis i musikkåret 2008. I den anledning tar jeg meg litt tid for en liten titt tilbake på de beste og dårligste utgivelsene jeg har hørt så langt i år. Det har vært et fantastisk år til nå. Med tur til Hove festivalen hvor jeg fikk sett Killswitch Engage og Cavalera Conspiracy spre glede og villskap over konsertområdet. Med Norway Rock Festival rett rundt hjørnet. Og i tillegg har det blitt utgitt drøssevis av gode skiver. Jeg vil ta for meg aa. 2-3 skiver i kategorien BEST. Får se om jeg gidder å skrive noe om de dårlige, men jeg kommer ihvertfall til å nevne noen skuffelser.

Hvis dere har lest denne bloggen, er det bare å gi meg anbefalinger på hva jeg burde høre nå.

NB! Jeg er ingen musikkekspert, og tar derfor bare det jeg ser og hører først og fremst. Derfor kan noe av det jeg skriver bli litt overfladisk eller feil formulert. Må bare beklage på forhånd, også får dere leve med det.

Håper dere liker det dere leser. 🙂

Her kommer de som jeg føler har imponert meg mest til nå i år:

Opeth – «Watershed» (Tracklist)
Jeg knyttet stor forventning til denne utgivelsen på forhånd. Og når den ble lekt på nett, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte bare laste den ned, for så og kjøpe den senere, når den kom ut i butikkene. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok meg den friheten. En skive, full av orgasmiske toner, fremført av geniale musikere. Vokalen til Mr. Åkerfeldt er så finpusset som den kan være, helt fantastisk å høre på, samt at growlen tar brutalitet til et helt nytt nivå i Opeth’s sammenheng.

Albumet leverer på alle plan. Det er noe for enhver smak, noe som det som regel pleier å være i Opeth’s utgivelser. Rolige låter som Coil og Burden, tar lytteren til et mer fredelig sted, hvor man kan slappe av og bare nyte de vakre tonene som kommer ut av spilleren. Et nytt aspekt ved Opeth’s musikk, er eksperimenteringen med kvinnelig vokal på sangen Coil,(sangerinnen er faktisk kjæresten til trommis, Martin Axenrot) noe som fungerer overraskende bra. Heir Apparent er så mandig som man kan få det. Åpningsriffet og trommene gir deg følelsen av at noe ondt skal komme din vei. Growlen til Åkerfeldt fungerer bedre enn noensinne. The Lotus Eater begynner rolig, og man forventer enda en rolig Opeth sang, men plutselig treffer dobbel basstrommene deg, samt en overraskende cleanvokal oppå toppen av det igjen. Growlen kommer ikke sent derpå, og det blir som om en historie brettes ut. Et groovy parti, midt i alt kaoset høres absurd ut, men det funker i denne sammenhengen. Porcelain Heart er en blanding av sentimentalitet og hardt refreng. Den akustiske gitaren og den hjertefylte vokalen, treffer en langt nede i hjerteroten! Hessian Peel og Hex Omega følger deretter, og skuffer ikke. Hardt, progressivt og ikke minst… HARDT!

Når man først går igjennom alle låtene på skiva, er det på sin plass å si litt om bonus-sporene som følger med på Special Edition utgaven av platen. Derelict Herds er annerledes. Mye synth, og stor vekt lagt på dobbel basstrommene i introen, mens Åkerfeldt sin sterke vokal tar over etterhvert, med gitarriff som bare en mester i faget kan presse ut. Bridge Of Sighs som er en av mine favoritter på skiven, er en cover av Robin Tower. En cover som hadde gjort han stolt den dag i dag. Jeg skriver dette ofte, men vokalen til Mr. Åkerfeldt er bare helt fantastisk. Kan ikke få sagt det nok. Den Standiga Resan viser også dette.

Helt klart, 6/6 på terningen. Opeth skuffer aldri, og det tror jeg ikke de kommer til å gjøre i fremtiden heller! Et album som anbefales på det sterkeste!

Opeth – «Porcelain Heart»

Neste ut er…

Scar Symmetry – «Holographic Universe» (Tracklist)
Denne utgivelsen traff meg rimelig hardt i trynet en måned før eller noe slikt den skulle utgis. Jeg var ikke klar over at Scar Symmetry var i gang med ny skive, og ble overlykkelig når jeg fikk høre at de snart skulle gi den ut. En skive som tar den episke typen metal til et helt nytt nivå. Power Metal har sin form for episk fortellerstil, mens Scar Symmetry klarer å perfeksjonere akkurat dette. Med Christian sin herlig vokal, både clean og growl. Med Jonas og Per sine ville soloer/riff. Med Kenneths herlige bass-spill og med Henriks forrykende trommespill er det lite som kan gå galt.

Lyrisk sett tar skiven opp tråden fra Pitch Black Progress, hvor emnet var mennesket, og at verden da var fanget av regjeringen og statens lover og regler som ikke gav mening. I Holographic Universe har folket stått opp mot staten og funnet ut at de ikke trenger å ta disse dumme lovene til etterretning. De tar rett og slett ikke imot dritten lenger, og står opp for rettighetene deres. Man kan gjerne kalle denne platen en oppfølger.

Det lyriske blir fulgt opp av episke toner fra alle instrumentene. Man føler virkelig at platen forteller en historie når man hører igjennom den. Åpningssporet, Morphogenesis er sterkt som bare det. Mye eksperimentering med synth, og dens blanding i denne typen musikk. Et utrolig sterkt åpningsspor. De neste låtene, er som perler på en snor. Gromlåt etter gromlåt blir spyttet ut av høyttalerne, og musikerne får det til å høres ut som om det var ingenting for dem. The Missing Coordinates byr på eksperimentering med King Diamond typ bakgrunnshyl og helt fantastisk refreng. Ghost Prototype I (Measurement Of Thought) er etter min mening det sterkeste sporet på skiva, med et av de grommeste riffene jeg har hørt på lenge og et refreng som gir deg et hardt slag i trynet. Helt fantastisk. Fear Catalyst, Trapezoid og Prism and Gate er de neste låtene som treffer trommehinnen, og man blir ikke skuffet. Som de andre låtene, er det friske, gromme og episke toner som kommer frem. Man hører at mye arbeid har blitt lagt ned i disse låtene, og man takker Scar Symmetry for det, siden det har blitt så bra. Deretter følger et av høydepunktene. Nemlig tittelsporet. En 9 minutter lang reise, gjennom et fantastisk univers. Holographic Universe!!! The Three-Dimensional Shadow kommer deretter. Det svakeste sporet på skiva, etter min mening, men allikevel verdig en plass på ei Scar Symmetry skive. Nåh… Kommer siste låta, og den er noe tatt ut av en annen verden. Ghost Prototype II (Deus Ex Machina)! Den begynner rolig. Christian drar til og med en falsetto, bare for å skryte litt av sin rekkevidde. Men med et rungende «ROAR!» får man et slag i trynet. Riffet er hardt, men allikevel fengende. Refrenget er så heftig at jeg får gåsehud hver gang jeg hører på det! I LOVE IT!

Enda en 6/6. Jeg bare elsker Scar Symmetry. Jeg klarer ikke å få nok av denne skiven, uansett om jeg hører på den 20 ganger på rad. Det er helt fantastisk! Anbefales på det sterkeste!

Scar Symmetry – «Ghost Prototype I (Measurement Of Thought)» (Min favoritt)

Andre bra utgivelser så langt:
Cavalera Conspiracy – «Inflikted» (Likte ikke denne til å begynne med, men etterhvert har den vokst på meg, og nå er den en av mine favoritter så langt.)
Protest The Hero – «Fortress»
Deicide – «Till Death Do Us Apart»
Meshuggah – «Obzen»

Utgivelser som ikke har holdt mål:
Bullet For My Valentine – «Scream, Aim Fire»
In Flames – «A Sense Of Purpose»
Disturbed – «Indestructible»
Children Of Bodom – «Blooddrunk»

Jess… Da var jeg ferdig med min lille halvårsevaluering. Jeg fikk bare tid til 2 skiver, men det er de jeg har likt best til nå, selv om Cavalera Conspiracy – «Inflikted» også ligger høyt oppe på listen. Håper dere likte innlegget, og legg gjerne igjen kommentarer. 🙂