Archive for the 'Anmeldelser' Category

29
Mar
11

Anmeldelse: The Damned Things – «Ironiclast»

Uff… Det går en stund mellom hvert blogginnlegg nå. Bloggen har havna i glemmeboka som man sier. Dette er på grunn av at andre litt mer meningsløse ting har tatt opp tiden min. I tillegg til denne posten har jeg planer om å skrive en liste over mine favorittskiver fra 2010. Dette tilsier selvfølgelig at jeg får tid etterhvert. Her kommer jeg ihvertfall med en anbefaling på et band jeg har blitt veldig glad i etter deres første skive som kom ut 14. Desember i år.

En kompis av meg gjorde meg oppmerksom på dette prosjektet for ikke så lenge siden, og jeg ble umiddelbart interessert i å få hørt noe av deres materiale når jeg fikk vite hvem som er med i bandet.

Dette er en «supergruppe» som inneholder en ganske sær kombinasjon av medlemmer. Bandet består av Joe Trohman og Andy Hurley fra punk/rock-musikerne Fall Out Boy, Scott Ian og Rob Caggiano fra thrash metal-gudene Anthrax og tilslutt Keith Buckley og Josh Newton fra de hardbarka rockerne Every Time I Die. I utgangspunktet er dette det man vil kalle en sær blanding musikere, som på hver sin måte har gjort et eller annet inntrykk på den musikkverdenen vi lever i… Om disse inntrykkene er av den gode sorten, får du bestemme selv egentlig. Jeg vet ihvertfall at to av disse bandene har gjort ting som er positivt.

Vi lever nå i en musikkverden som på mange måter viser at så godt som all musikk er skrevet før. En musikverden hvor prepubertale tenåringer kan gi ut en horribel sang og tjene seg søkkrik. En musikkverden hvor et vesen kalt Justin Bieber kan kalle seg selv en millionær og selge drøssevis av skiver. En musikkverden som i mange sine øyne holder på å falle i sammen. The Damned Things går motsatt vei og gir meg håp om en fortsettende musikkverden…

 

Ei skive som på mange måter kan kalles en reinkarnasjon av det man i moderne tid kaller for «Classic Rock». Riffene tar tak i deg og røsker deg med på en reise gjennom ti låter.

For riffene er helt fenomenale. Fra de kjappe, fengende og hemningsløse riffene som man finner i eksempelvis «Little Darling» og «Friday Night (Going Down In Flames)» til de litt mer dynamiske og rolige riffene i for eksempel «A Great Reckoning». Det er umulig å ikke bli fenget av dette. Men det skulle bare mangle når Scott Ian tar med seg to ytterligere rytmegitarister og skaper en trio av awesomeness. Det låter massivt, men allikevel kalkulert.

Men som på de fleste andre CD-plater, finnes det et og annet spor som ikke holder helt følge med kvaliteten til resten. Da snakker jeg om låter som «Black Heart» og «The Blues Havin Blues». Misforstå meg rett. Disse er ikke forferdelige låter, men heller låter som ikke holder helt standarden til de andre låtene på skiva.

Så over til min konklusjon. Dette er ei skive som har gått mye ut av høytalerene og kommer til å gjøre det i fremtiden også. Dette lettbeinte, men allikevel kraftfulle soundet som bandet har klart å snekre sammen er både positivt for skiver i fremtiden og for musikkverden generelt. The Damned Things har vist at selv om mye av den musikken som blir produsert i dag er av den uoriginale sorten, finnes det fortsatt noen magikere der ute som enda kan dra den hvite kaninen ut av flosshatten og imponere folk i senk. Det er fortsatt håp!

15
Jun
10

Anmeldelse: Danko Jones – «Below The Belt»

Fikk hørt denne skiva her om dagen. Tenkte siden denne er såpass ny at det var på tide med en anmeldelse igjen! Enjoy…

Danko Jones – «Below The Belt»

Danko Jones har alltid vært et veldig godt likt band i min bok. Mannen er en legende etter min mening! Med hans letthørlige og fengende, men allikevel veldig bra rock ‘n roll har han nå reist seg til enda en høydare. Musikken hans passer for de fleste vil jeg si. Dette her er noe jeg vil plassere under kategorien skikkelig party-rock! Denne skiva fortsetter trenden og gir oss nytt materiale som passer perfekt til pilsa!

I det siste har jeg slitt med å finne skiver som har gitt meg den godfølelsen jeg vil ha når jeg hører på musikk (dersom jeg ikke hører på deppa musikk, noe det blir lite av her i gården)! Jeg har prøvd flere ganger i det siste å lete etter nye band og nye skiver for å finne noe som kunne gi meg den følelsen. Jeg fant det i Solution .45 sitt nyeste album. Ellers har det vært veldig skralt. Denne skiva gidde meg den godfølelsen!

Fra første låt koser man seg. Alt stemmer! Råkule riff, trommene sitter som et velplassert rifleskudd og tekstene er morsomme samtidig som de står i stil til både musikken og tidligere Danko Jones-utgivelser. Første låten, I Think Bad Thoughts er nærmest en tilståelse av Danko Jones’ råskap og hardbarka stil. Fet låt og hardbarka tekst. Alt man trenger egentlig. Må få nevnt at her har man perfekt bruk av instrumentet «cow bell» (hør: Active Volcano & Like Dynamite). Jeg vet ikke hvorfor, men elsker det instrumentet der. Andre låter som anbefales på det sterkeste er Magic Snake, Hard Enough og (I Can’t Handle) Moderation.

Eneste jeg har å klage på med skiva er låt nummer 8. The Sore Loser virker veldig ugjennomtenkt og veldig slapp i forhold til resten av skiva. Veldig synd at sangen er med egentlig, for jeg syns skiva hadde klart seg mye bedre uten.

Forresten! Jeg glemte å anbefale en låt. Full Of Regret er nok skivas feteste låt! Noen kommer nok til å tenke at jeg syns det bare fordi de har mekka en fet video med kjente skuespillere i, men det har faktisk ingenting med saken å si (Men musikkvideon er faktisk veldig bra den og). Alt med denne sangen er rett og slett bra! Musikkvideoen finner du under… Lytt, se og nyt! Men husk… Først og fremst lytt!

Danko Jones – «Full Of Regret»

Over til konklusjonen min! Skiva er for min del utrolig fet! Letthørelig rock ‘n roll! Dette passer perfekt for fest og for de dagene man trenger musikk som gjør alt for deg! Jeg kommer iallefall til å bruke denne skiva aktivt til begge delene. Spekket med godlåter! Synd at den ene sangen skal ta ifra skiva 6’ern, men det blir dessverre sånn. Dette blir en sterk femmer på min skala. Anbefales sterkt!

29
Apr
10

Anmeldelse: Rammstein – «Liebe Ist Für Alle Da»

Dette blir min første bloggpost på nesten ett år, så er muligens litt rusten. Jeg lover ingenting, men håper nå at dette kan være min vei inn i blogginga igjen. Jeg liker jo å holde på med det, men som dere vet så trenger man materiale og inspirasjon å skrive om, og det har det vært lite med i det siste. Here goes…

Rammstein – «Liebe Ist Für Alle Da»

Skiva har som dere alle vet kommet ut for over et halvt år siden, men jeg fikk høre den for første gang nå, så derfor tenkte jeg at det kunne være ei grei skive å anmelde.

Rammstein… Rammstein er et band som få ikke har hørt om. Med hver utgivelse har de prøvd å sjokkere mer og mer, og det har de til en viss grad klart. Det begynte med seksuelle undertoner i deres første ugivelse Herzeleid. Det ble derifra utvidet til CD-covere på deres neste utgivelse Sehnsucht. Jeg husker første gang jeg så det coveret og hørte den plata. Direkte sjokkert ble jeg. Etter dette har vi jo hatt videoen til Mein Teil som fikk mye oppstyr fra mange hold. I videoen til Mann Gegen Mann prøver de å sjokkere med homoerotikk. Men nå har de faktisk tatt det til et helt annet nivå, som jeg ikke tror de kan toppe med det første. Videoen til sangen Pussy har skapt MASSE oppstyr i alle slags medier, og har nok vært omtalt i så godt som hele verden. Den originale versjonen av videoen har blitt bannet fra alt av kommersielle tv-kanaler, og har dermed blitt lagt ut på pornosider som Redtube.com. Men nok om videoen for nå, kommer tilbake til den om litt…

Over til selve skiva. Når jeg hørte gjennom skiva ble jeg både overrasket og skuffet samtidig. Noen ganger ble jeg direkte lei meg over visse sanger, men andre ganger ble jeg gira som bare det og ville høre mer. Denne trenden går gjennom nesten hele skiva. Opp og ned. For meg virker det som de har tråkka i mainstream-salaten om jeg kan formulere det på den måten. De må rett og slett ha de sangene som kan slå igjennom i det kommersielle markede. De kan ikke lenger ha et helt album med bare hardtslående låter. Pussy er selvfølgelig av den typen, men til gjengjeld er det en ganske så fet sang. Den blir så blodharry at det blir fett. Frühling in Paris vil jeg si er et godt eksempel på deres forandring til det litt mildere. Det som har vært standard for min del med Rammstein er at jeg blir gira, samtidig som det er blodsinna musikk. Her har vi en sang som jeg faktisk kunne se for meg bli spilt som popsang på radioen. En gladsang rett og slett. Veldig rart til Rammstein å være. På noen måter kan dette være en god ting også, for det skaper jo også en slags variasjon i et ellers ganske rett frem sound. Som i sangen Mehr hvor den sinna tona blir brutt av med et rolig og ganske harmonisk parti. Ellers har man jo sangen Roster Sand som blir ledet av kassegitar og plystring. Ja, du hørte riktig… Plystring.

Men skiva har sine klare oppturer og sine låter som man sier til seg selv: «Dette… Dette er Rammstein slik vi kjenner dem.» Führe mich og Donaukinder er sanger jeg kunne sett på ei skive som Mutter eller Sehnsucht. Ellers har man grisefete låter som for eksempel Waldmanns Hell og Wiener Blut. Min favorittsang på skiva blir nok  Liebe ist für alle da . En sang med et mektig driv og en skikkelig gira undertone.

Over til musikkvideoen igjen. Det som irriterer meg litt med Rammstein slik de portretterer seg selv per idag er hvordan de skal prøve å provosere seg til platesalg. De har alltid vært sånn, men Pussy tar tråden litt for langt. Når et band lager en pornofilm til en sang er det jo klart at dette kommer til å lage et utrolig oppstyr og folk legger merke til bandet. Dette skaper for meg et helt feil inntrykk av musikken. Rammstein er et fett band og jeg mener at musikken snakker helt greit for seg selv. Musikkvideoen følger… (Jeg fant dessverre ikke videoen på en side hvor jeg kunne legge til videoen her på WordPress, så jeg gir dere linken. Trykk om dere vil se den usensurerte versjonen.)

Rammstein – «Pussy»

Så over til min konklusjon av denne anmeldelsen. Jeg likte skiva. Overraskende bra, selv om det er noen nedturer som de kunne holdt seg unna. Sanger som Frühling in Paris, Roster Sand og  Rammlied når ikke kvaliteten Rammstein er kjent for å gi ut. Sanger som Führe mich, Donaukinder, Waldmanns Hell, Wiener Blut, Liebe ist für alle da osv. er grisefete låter som jeg kommer til å høre på i lang tid fremover og som er Rammstein verdig. I alt er dette en over middels utgivelse. Som plateanmelder skal man kanskje ikke sammenligne gamle skiver av et band med deres nye, men i Rammsteins tilfelle syns jeg dette er nødvendig. For min del kommer alltid deres gamle utgivelser til å være det som definerer Rammstein, men denne skiva holder et ok nivå i forhold.

Skiva får en firer på min skala…

26
Jun
09

Min Hoveopplevelse 2009!

Det er lenge siden jeg har hatt tid og krefter til å legge inn noe spesielt i denne bloggen, men føler at etter en uke med hard festing og mye bra musikk, fortjener denne bloggen en oppdatering. Som dere sikkert skjønner utifra tittelen, har jeg vært på Hovefestivalen 2009. Mye festing, masse forskjellige konserter hvor jeg deriblandt fikk sett noen av mine absolutte favorittband, sånn som Bring Me The Horizon og Parkway Drive. En fantastisk opplevelse. I denne posten tenkte jeg å lage noen minianmeldelser av de konsertene jeg har vært på iløpet av festivalen. Disse kommer i kronologisk rekkefølge.

Første band ut er…

Haust (NO)

Haust har over tid opparbeidet seg et meget godt rykte blandt undergrunnfans. Med deres kraftfulle Black Metal-inspirerte Hardcore Punk, har de på mange måter vist at de er noe av det mest spennende som innenfor Metall nå til dags i Norge. På konserten, som de spilte i det rosa teltet, ble dessverre deres lydbilde altfor kraftfullt. Trommene var knall, bassisten gjorde sitt og det hørte man godt. Hele bandet gav alt, og det syntes. Det som ødelegger en ellers bra konsert, er rett og slett lyden. Vokalen blir borte og gitaren blir også mange ganger gjemt bort i lydbildet. Som sagt, en ellers bra konsert blir ødelagt av dårlig lyd. Jeg gir dem en firer.

El Caco (NO)

El Caco er et band jeg har undervurdert i lang tid. På plate har jeg ikke vært så begeistret, men denne konserten motbeviste på mange måter det jeg har tenkt om dette bandet før. Denne konserten ble også spilt i teltet, som gir en god atmosfære, fordi lys og lyd kommer godt frem. El Caco sliter ikke med det samme problemet som Haust hadde, for her var det perfekt lyd. Å være 3 stk i et band som dette er alltid utfordrende, men disse gutta klarer det helt utmerket. Godlåtene kommer på rekke og rad og instrumentene sitter som et skudd både individuelt og samlet. Mange av riffene var så råe at jeg fikk gåsehud av det. Kongekonsert, og en god start på Hoveuka for min del. fem av seks på min terning.

Eagles Of Death Metal (US)

Et band som jeg hadde hørt en del fra i forveien av konserten, for å høre hva jeg hadde i vente, og jeg gledet meg som en unge før julafta for å si det sånn. Konserten ble spilt på Amfiscenen og på natta. Dette la opp til konge stemning denne første dagen på Hove. Dette er et band som vet hvordan de skal behandle et publikum. Godord om Norge, om folkene som har møtt opp til konserten osv. blir slengt ut i fleng. Noe annet som blir slengt ut i fleng er superkule riff som fenger deg til det innerste av det innerste inne i kroppen din. Disse gutta er beinharde, og de er ikke redde for å skryte av det. Høy «sex, drugs and rock ‘n roll» faktor er å si det mildt. Dette var en konge opplevelse. En klar sekser i min bok ihvertfall. Et av de store høydepunktene iløpet av festivalen.

Architects (UK)

Et annet band jeg sjekket ut i forveien av festivalen. Litt pga jeg har hørt mye skryt om dem rundt forbi, og fordi deres siste skive «Hollow Crown» fikk god kritikk overalt, men også fordi jeg visste at disse var noe jeg kunne like utifra det jeg hadde lest. Amfiscenen er den beste plassen for slike konserter. Etter min mening gir den scenen den beste atmosfæren for en metall-konsert. Band i denne sjangeren er også kjent for å gi 110% på scenen, og det er akkurat det disse gutta gjorde. Kom ut og gjorde sitt med stor entusiasme! Mosh-pits, circle-pits og wall of deaths hører med til denne typen musikk, og det var det mye av. Det er helt fantastisk å sitte og se på det fra avstand. Preget av litt dårlig lyd, men det var ikke det helt store problemet. Ellers var dette en genial konsert, og bandet skuffet ikke i det hele tatt. Det blir en femmer på min terning.

Parkway Drive (AUS)

Parkway Drive er grisetøft. Dette er et av mine favorittband. Deres nyeste skive, «Horizons», har høstet mye bra kritikk rundt om i mediene og har sammen med band som I Killed The Prom Queen satt Australia på Metall-kartet. Amfiscenen nok en gang. I likhet med Architects gir disse gutta alt på scenen, og vokalist Winston McCall puster og peser mellom hver sang. Nok en gang så jeg konserten på avstand, fordi jeg ville nyte den med god lyd og med få forstyrrelser. Circle-piten og mosh-piten var på størrelse med Architects sine, om ikke større. Støvet blåser blir kastet opp og en støvsky blandet med menneskekropper dekker den nedre delen av amfiet. Dette her var griserått, ihvertfall for meg som en blodfan av bandet. De tok seg tid til å spille fra gammelt materiale i tillegg til stuff fra deres nyeste skive og det er også et stort pluss. Litt få folk til å være en headliner, men kvalitet over kvantitet er vell ordtaket som passer best i denne situasjonen. En femmer på terningen. Jeg skal garantert se disse igjen!

The Killers (US)

The Killers er et band som jeg kjenner til og kan noen sanger av, men som jeg aldri har hørt skikkelig på. Etter denne konserten er det ikke noen tvil om jeg må høre mer på disse. Første konserten på Hovescenen! Stemningen er til å ta og føle på. Publikum storkoser seg. Dans, latter og generelt glade fjes var det som preget denne konserten. Bandet leverte som bare det. Lys, scene, lyd og publikum. Alt klaffet! Godlåt etter godlåt blir pumpet ut til hengiven begeistring blant alle fremmøtte forran Hovescenen. Personlig sto jeg for det mest og skuet over publikum og bandet samtidig som jeg koste meg med musikken som ble servert. Mange sanger jeg aldri hadde hørt før ble tatt imot med stor begeistring! Dette her var rått. En sekser på terningen fra min side.

All That Remains (US)

All That Remains er et av mine favorittband og jeg gledet meg stort til å få med meg deres fartsfyllte og energirike musikk live. Hovescenen nok en gang, og denne gangen gikk meg og noen kompiser fram mot scenen og fikk plasser ganske nærme. Nå var det klikketid. All That Remains var i sitt ess denne kvelden. Godord om Norge og dets natur og befolkning ble satt stor pris på av publikum. Sangene som ble spilt varierte fra old school til deres nyeste skive «Overcome». På et tidspunkt sier Phil (vokalist): «When Oli gets in front of the mic, you know he is having a good time.» Dette ble mottatt med stormende jubel blant hele publikum. Dette var en helsikes kul konsert, ihvertfall etter min mening. Jeg storkoste meg i piten og helt framme med scenen. Dette her var kongefett! Eneste problemet var at vokalen til Phil ble ofte litt lav og noen ganger ble den helt borte i instrumentalen. En femmer på terningen!

Slipknot (US)

SLIPKNOT! Et av de første metallbandene jeg noengang hørte skikkelig på. Dette er et band man vet leverer fete konserter uansett hvor og når. Musikken tilsier også at en konsert med disse kommer til å bli vilt, og dette var helt utrolig vilt! Oppsettet deres er helt sykt. Lyshowet, skjermene rundt over scenen, hydraulikk styrte trommesett osv. er alle ting som gjorde den konserten til en veldig minneverdig en. Godlåter kom som perler på en snor og det ble tatt imot med stor entusiasme fra publikum. Corey, kom i likhet med flere av de andre bandene, med mange godord om både land, befolkning, festivalen og alt. Et STORT høydepunkt var under «Spit It Out» når Corey kommanderte alle til å sette seg ned, for så og skrike ut «JUMP THA FUCK UP!». Alle klikket i kor! En stor opplevelse som ga meg frysninger lenge etter konserten var ferdig. Nok en gang var det kluss med lyden. Ihvertfall i mine ører. Under mange av Joey’s tromme-fills blir lyden veldig grumsete. Sett bort ifra det, var det en minneverdig konsert. Dette her var en klar femmer i min bok!

Bring Me The Horizon (UK)

Nok en gang et av mine favorittband. Bring Me The Horizon er et elsk eller hat band. Jeg er i elsk kolonnen. Alt fra vokal til hinsides fete breakdowns er hva som gjør dette her til et elskbart band etter min mening. Hovescenen nok en gang. Meg og en kompis står og venter på at dem skal begynne. Plutselig begynner dem, men bare trommis er på scenen. Plutselig står en gitarist rett på siden av oss. Vi tenkte ikke så mye over det i ca 10 sekunder, før vi så den trådløse senderen han hadde i beltet. Dette var da altså den ene gitaristen i BMTH. Slike ting gjør ihvertfall meg mye mer gira! I likhet med band som Architects og Parkway Drive gir disse ALT live. Det er en fryd og både høre og se på disse gutta spille. Og når de i tillegg spiller favorittlåta mi, «For Steve Wonders Eyes Only», kunne ikke denne konserten bli stort bedre for min del. En sekser i min bok, selv om mange kanskje vil være veldig uenige i den karakteren.

Disturbed (US)

Så over til et mer mainstream-vennlig band i Disturbed. Disse gutta har funnet formelen til suksess og de gjør det utrolig bra. Fengende musikk som et vidt spekter av folk kan like. Jeg er ikke blodfan, men jeg missliker det ikke på noen måte. David Draiman (vokalist) begynte med noen sure toner og litt styr, men etterhvert ble stemmen hans gull. En karismatisk type som vet akkurat hvordan han skal få publikum på sin side. Populær låt etter populær låt ble spilt og publikum fikk ikke hvilt stemmebåndene sine i det hele tatt. En wall of death ble prøvd ut, men lite kom ut av det. Disturbed er langt ifra noe som kan ligne på moshemusikk. Nok en vellykket konsertopplevelse. En firer på terningen fra min side.

The Prodigy (UK)

Så over til det siste bandet jeg så iløpet av festivalen. Jeg er en metalhead egentlig, men dette bandet her fanger oppmerksomheten min uansett. Et så unikt, sært men allikevel så appellerende band som har fått en såpass stor fanskare skal man lete lenge etter. Amfiet var fyllt til randen og alle var i storform da de entret scenen. Jeg hadde hørt på forhånd at bandet skulle være veldig dårlige live, men det kunne ikke ha vært lengre fra sannheten, ihvertfall denne konserten. For her klaffet alt! «Breath», «Firestarter», «Omen» osv. Alle godlåtene ble spilt og folk storkoste seg i den varme sommernatten. Og når de drar til med «Smak My Bitch Up» mot slutten av konserten og i tillegg kjører på med et Slipknot-«JUMP THA FUCK UP»-lignende segment midt i sangen er denne konserten komplett. Jeg storkoste meg fra begynnelse til slutt! Dette så jeg for meg skulle bli den beste konserten under hele festivalen, og det var den også. Om ikke DEN beste, så var den ihvertfall blandt de 3 beste under hele festivalen. Dette her var en klar sekser. Jeg håper jeg får gleden av å se dem igjen en eller annen gang, for det var rett og slett grisemorro! Tusen takk, The Prodigy!

Så var denne blogposten ferdig. Kanskje litt overfladisk og kortfattede anmeldelser, men denne posten var ment til å gi dere et lite bilde på hvordan vi/jeg hadde det på denne festivalen. Når musikken blir blandet sammen med godt selskap i kampen, godt øl og god mat så kan ikke en festival bli bedre! Jeg skal tilbake til neste år, og det er faktisk helt sikkert! Jeg gleder meg allerede!

Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som gjorde denne festivalen til en såpass minneverdig seanse og jeg håper også at vi snakkes til neste år!

Kjobben, peace out!

24
Mar
09

Anmeldelse: Mastodon – «Crack The Skye»

Mastodon – «Crack The Skye»

f310bd6c-9869-43e9-b995-4c3491958a99Mastodon er et band vi kan sette innenfor den nye generasjonen metalband fra USA, og en av de fremste i denne fremgangen av nye band. De har høstet gode kritikker for tidligere utgivelser som Leviathan og Blood Mountain, hvor blant annet Blood Mountain ble kåret til årets album i 2006 av Metal Hammer UK. Bandet har helt fra starten med deres første skive Remission fra 2001, hatt progressive elementer og man har sett at deres utgivelser har inneholdt mer og mer av dette opp igjennom årene. Med denne skiva har de tatt dette fullt ut og tar det musikalske til en helt annen plass enn sine forgjengere…

For denne skiva er ei progskive uten sidestykke. Med mindre vekt lagt på det harde og raske, har de lagt mye mer vekt på det progressive, spirituelle og atmosfæriske aspektet ved musikken. Mange Mastodon-fans kommer nok til å misslike deres nye vending, mens de som vet å følge vendingene til favorittbandene sine kommer til å elske denne fantastiske utgivelsen!

Mastodon har alltid tatt for seg spesielle temaer og har som sagt hatt stor suksess med deres konseptalbum Leviathan, som er inspirert av Herman Melvilles klassiske bok Moby Dick. Denne skiva er basert på og tar for seg temaer rundt «ut av deg selv»-opplevelser og turer i verdensrom. Dette er temaer som passer ypperlig til den stemningen de prøver å få frem i musikken sin.

Fantastiske låter kommer på løpende bånn, og åpningslåten er nok en av mine favoritter. Oblivion er en utrolig sterk låt som gir albumet den rette atmosfæren skiva trenger og setter standarden for det man har i vente for resten av skiva. Med tre forskjellige vokalister, får vi for første gang hørt trommis Brann Dailor på vokalen. Dette skaper en utrolig fin dynamikk i musikken, ihvertfall etter mitt øre. Etter dette kommer noe mer trøkk i låter som Divinations og Quintessence, men de opprettholder allikevel stemningen og atmosfæren som er satt på førstelåten…

Etter dette får vi levert et 11 minutters langt episk eventyr i låten The Czar. Med fantastisk vokal og strålende instrumental leverer disse gutta en heftig proglåt som kan stilles opp imot det mest legendariske innenfor progen. Tittellåten overbeviser i samme om ikke større grad enn de andre låtene. Med gjestevokalist Scott Kelly, som de har brukt før på Crystal Skull fra Blood Mountain, legger de til enda et aspekt i musikken deres. Oppbygging i siste låten er helt formidabel. The Last Baron overbeviser på alle punkter. Mange mener at denne låta mangler mål og mening, men jeg mener at disse har lite peiling på hvordan progressiv musikk skal være. Overgangene er helt råe og interessen for låten og skiva opprettholdes på best mulig vis. Det er i slike låter bandet får vise sine musikalske ferdigheter optimalt, og det er slike låter de har manglet i tidligere utgivelser, ihvertfall etter gitarist/vokalist, Brent Hinds sin mening

Mastodon – «Oblivion»

Så over til min konklusjon! Dette her er et album som er NÆR perfeksjon. Skiva vil nok være en kandidat til årets skive i 2009. Ikke bare hos meg og min smak, men metalverden som en helhet. Dette er ei skive som anbefales på det STERKESTE. Ikke gi gå glipp av denne skiva, for alt i verden. Om du er en ekte metalfan, hører du igjennom skiva uansett. Du trenger ikke å like den, men den fortjener en gjennomhør! Denne skiva får en lett 6 av 6 på min skala…

61

Gjerne legg igjen en kommentar og si hva du mener om skiva eller si hva du mener om innlegget mitt.

Kjobben, peace out!

03
Feb
09

Anmeldelse: The Cumshots – «Just Quit Trying»

The Cumshots – «Just Quit Trying»
501210
The Cumshots får ofte oppmerkshomhet av feil grunner pga frontmann, Kristopher Scahu, men har i det siste fått gode kritikker for deres musikk, og har dermed fått god oppmerksomhet av riktige grunner. De har på tidligere utgivelser vært både tunge og harde i deres sound, men på denne utgivelsen har de gitt rom for mer melodiske toner, og har også gitt rom for innspill av piano og diverse andre ting, noe som hadde vært uhørt i deres tidligere utgivelser som «Norwegian Jesus». Dette er blant annet pga deres anskaffelse av Fredrik Gretland på gitar. Det at de har mer melodiske toner er for meg perfekt.

Tekstene er noe av det jeg liker best med skiva. Hjertefølte, følelseladde og helt ekte tekster er det man får levert av vokalist og frontmann Kristopher Schau. Følelsen av å være forlatt og alene, det å være en misslykket person osv. er noen av de depressive tankene og temaene som blir fremstilt i tekstene.

Death ‘n Roll er sjangeren musikken bli klassifisert som. Rock ‘n Roll blir blandet med litt hardere riff, vokal osv. og dermed har man denne sjangeren. Dette blir å sjangerhore, men det er dette de blir kalt i de fleste sammenhenger. Jeg er veldig stor fan av deres gitar-arbeid. Riffene er fenomenale, og jeg elsker blant annet introene! «I Drink Alone», «Bitter Erection» og «Broken» har alle utrolig fete introer, og riffene er skikkelig bra. Trommene fenger også veldig bra. Vokalen til Kristopher Schau syns jeg er utrolig bra. Han er ikke nødvendigvis ikke en av de beste growlerene, men han skriker med så mye følelse at det demmer opp for det han mangler i skill teknisk sett!

De fleste sangene på skiva er veldig bra, men det er noen som stikker seg ut ifra mengden. «I Drink Alone», «Like Pouring Salt On A Slug», «Bitter Erection» og «Broken» er alle UTROLIG sterke låter, som fenger som bare det. Tekstene, riffene, trommene, vokalen, introene, bassen… ALT er perfekt i disse sangene etter min mening!

Noen musikkvideoer fra skiva:

The Cumshots – «I Drink Alone»

The Cumshots – «Praying For Cancer»

Dette er ei skive som anbefales på det sterkeste! Alt stemmer. Det jeg savnet i melodiøsitet og fengende melodier på deres tidligere utgivelser som «Norwegian Jesus», har de på denne skiva. Noen av sangene blir dog veldig anonyme i forhold til de mer sterke låtene. Men som sagt, skiva anbefales på det sterkeste! Denne skiva får en sterk 5’er på min «Opeth-skala». Den får ikke en full 6’er siden noen av låtene som sagt blir veldig anonyme i forhold til de mer sterke låtene.

51

08
Dec
08

Anmeldelse: Rise Against – «Appeal To Reason»

Rise Against – «Appeal To Reason»
atrfinalJeg har lenge tenkt på å sjekke ut dette bandet, men har aldri gjort det av en grunn jeg ikke har i hodet akkurat nå. Kanskje det er sjangeren de spiller som har gjort at jeg ikke vil sjekke dem ut,  jeg vet ikke. Da jeg endelig fikk satt meg ned for å høre, tenkte jeg at det var best å høre fra den siste skiva og bakover. Det vet jeg heller ikke grunnen for, men det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg satte da på denne skiva, som kom ut i oktober i år, og det jeg fikk høre var en veldig hyggelig opplevelse!

Noen kaller det punk rock, andre kaller det melodisk hardcore og noe slikt kan diskuteres i det uendelige, men man hører med en gang at disse karene er inspirert av en eller annen form for punk. Uttrykket er klassisk punk. Både lyrisk og musikalsk sett. De uttrykker undertrykkelse ovenfor både en som enkeltperson men også undertrykkelse mot grupper. I flere sanger har man tydelige tegn på dette. I en sang, som heter «Long Forgotten Sons» (som forøvrig er en av de kuleste låtene på skiva) synges det blant annet «We are the long forgotten sons«. I en annen sang synges det «We are the children you reject and disregard».

Tilbake til selve musikken! Dette er på ingen måte noe originalt eller noe nyvinnende på noen som helst måte. Det er lettfattelig og problemfri musikk, som det kreves lite innlevelse for å nyte. Jeg har hørt mye på type teknisk musikk de siste ukene, og da er det utrolig deilig å sette på noe som dette her og bare koble helt av. Selv om det er slik lettfattelig musikk, er det et stort driv i musikken. Man blir sugd inn i det som foregår uansett (ihvertfall jeg). Refrengene er fengende som bare rakkern på så og si alle låtene.

Skal jeg nevne noen spesielle låter som jeg ville ha anbefalt videre, ville jeg ha sagt låter som «The Dirt Whispered», «From Heads University», «Entertainment» og «Savior». Alle fire er veldig fengende. Er det noen låter jeg ville ha styrt unna er det ihvertfall en, og det er deres forsøk på en rolig kassegitar-låt. Den heter «Hero Of War». Veldig rar tekst. Jeg pleier som regel ikke å ta tekster til etterretning når jeg skal gi min mening på en sang eller ei skive, men dette var veldig rart etter min mening.

Her er noen smakebiter fra skiva:

Rise Against – «Savior»

Rise Against – «The Dirt Whispered»

Så, til min konklusjon. Dette var som sagt en veldig hyggelig overraskelse. Jeg er fullt klar over at det er veldig standard og veldig lite nyskapende, men det er noe som treffer meg. Det er utrolig fengende og lettfattelig. Jeg likte det med en gang jeg hørte første sang. Det er visse sanger som må styres unna, og derfor blir det ikke noe 6’er, men det blir alt annet enn en dårlig karakter for Rise Against. 5 av 6 O’er er det jeg vil gi denne skiva her. Anbefales på det sterkeste!

51