Archive for the 'Metal' Category

14
Nov
11

Topp 5 album: Close but no cigar

Da har jeg bestemt etter en lang pause å starte opp denne bloggen igjen. Forhåpentligvis skal jeg klare å sette av tid til dette i tiden fremover, selv om det er mye skolearbeid som dukker opp inni mellom. For mitt comeback til blogge-scenen har jeg valgt å prøve meg på oppgaven å finne mine topp 5 favorittalbum fra uansett sjanger. Selvsagt er alle skivene av typen Metall, men det kom nok ikke som en overraskelse? Eller?

For min første post i denne kategorien tar jeg for meg de skivene som ikke nådde helt opp på min liste, men som jeg allikevel føler fortjener sin heder og ære! Må nevnes at dette er kun en oppramsing, og er ikke plassert i noen form for liste eller nummerering. La oss sette i gang:

As I Lay Dying – «Frail Words Collapse»
Selv om As I Lay Dying i nyere tid gir ut skiver som i mange sammenhenger er middels gode på skalaen, har de faktisk gitt ut et par ekstremt bra album. «Frail Words Collapse» er ett av de albumene som er EKSTREMT bra. Metalcore på sitt ypperste. Det som gjør dette bandet til et av de beste i det de gjør, er måten de bare kaster alt av følelser og tanker over deg som et tungt teppe. Det instrumentale og selvsagt vokalen treffer deg rett der deg skal treffe

Anbefalte låter: «Forever», «Behind Me Lies A Fallen Soldier», «Distance Is Darkness», «Song 10» og «Elegy»

Opeth – «Deliverence»

Opeth er som dere sikkert vet mitt favorittband nummer èn. Denne skiva er èn av grunnene til jeg elsker dette bandet. Jeg husker når jeg hørte sangen «Deliverence» live på Folken i Stavanger og tok meg selv i å måpe etter å ha stått i en transe i mer enn 10 minutter. Skiva er så godt som perfekt, men mangler det bittelille ekstra som min favorittskive av Opeth har. Den kommer i min topp 5-liste.


Anbefalte låter: Hele skiva. For full nytelse, hør hele sammenhengende.

Type O Negative – «Bloody Kisses»
Denne skiva har gått mye opp igjennom, og det for en god grunn. En ekstremt rar plate, men allikevel så bra. Type O Negative var det første bandet som solgte til gull og platina på plateselskapet Roadrunner Records nettopp med denne skiva. Skiva er spekket med distorta gitarer og bissarre tekster, men låtene er allikevel så hinsides fete! Jeg elsker denne skiva, rett og slett!


Anbefalte låter: «Christian Woman», «Black No. 1″, Summer Breeze», «Too Late: Frozen» og «Blood & Fire».

Killswitch Engage – «The End Of Heartache»

Killswitch Engage er et av bandene som var med på revolusjonere sjangeren vi i dag kaller Metalcore. De var også med på å gjøre denne sjangeren til en etablert, respekter og akseptert sjanger blandt fans rundt om i verden. Denne skiva er første skiva til Howard Jones på vokalen, og han gjorde umiddelbart inntrykk. Lydbildet forandret seg litt etter forrige album og det til det litt mer radiovennelige. Dette er for mange et minus, men i akkurat denne situasjonen er det helt motsatte. Ei skive som leverer kjappe og dynamiske riff, samtidig som det åpner for det mer milde og mer harmoniske. Ei skive som har det meste!

Anbefalte låter: «Take This Oath», «When Darkness Falls», «Rose Of Sharyn» og «Breathe Life».

Andre skiver som fortjener å bli nevnt: Scar Symmetry – «Pitch Black Progress», Between The Buried And Me – «The Silent Circus», Mastodon – «Crack The Skye» og System Of A Down – «Toxicity»


Jeg kommer til å poste en og en av skivene i listen min etterhvert som jeg får tid, så det er bare å følge med!

29
Apr
10

Anmeldelse: Rammstein – «Liebe Ist Für Alle Da»

Dette blir min første bloggpost på nesten ett år, så er muligens litt rusten. Jeg lover ingenting, men håper nå at dette kan være min vei inn i blogginga igjen. Jeg liker jo å holde på med det, men som dere vet så trenger man materiale og inspirasjon å skrive om, og det har det vært lite med i det siste. Here goes…

Rammstein – «Liebe Ist Für Alle Da»

Skiva har som dere alle vet kommet ut for over et halvt år siden, men jeg fikk høre den for første gang nå, så derfor tenkte jeg at det kunne være ei grei skive å anmelde.

Rammstein… Rammstein er et band som få ikke har hørt om. Med hver utgivelse har de prøvd å sjokkere mer og mer, og det har de til en viss grad klart. Det begynte med seksuelle undertoner i deres første ugivelse Herzeleid. Det ble derifra utvidet til CD-covere på deres neste utgivelse Sehnsucht. Jeg husker første gang jeg så det coveret og hørte den plata. Direkte sjokkert ble jeg. Etter dette har vi jo hatt videoen til Mein Teil som fikk mye oppstyr fra mange hold. I videoen til Mann Gegen Mann prøver de å sjokkere med homoerotikk. Men nå har de faktisk tatt det til et helt annet nivå, som jeg ikke tror de kan toppe med det første. Videoen til sangen Pussy har skapt MASSE oppstyr i alle slags medier, og har nok vært omtalt i så godt som hele verden. Den originale versjonen av videoen har blitt bannet fra alt av kommersielle tv-kanaler, og har dermed blitt lagt ut på pornosider som Redtube.com. Men nok om videoen for nå, kommer tilbake til den om litt…

Over til selve skiva. Når jeg hørte gjennom skiva ble jeg både overrasket og skuffet samtidig. Noen ganger ble jeg direkte lei meg over visse sanger, men andre ganger ble jeg gira som bare det og ville høre mer. Denne trenden går gjennom nesten hele skiva. Opp og ned. For meg virker det som de har tråkka i mainstream-salaten om jeg kan formulere det på den måten. De må rett og slett ha de sangene som kan slå igjennom i det kommersielle markede. De kan ikke lenger ha et helt album med bare hardtslående låter. Pussy er selvfølgelig av den typen, men til gjengjeld er det en ganske så fet sang. Den blir så blodharry at det blir fett. Frühling in Paris vil jeg si er et godt eksempel på deres forandring til det litt mildere. Det som har vært standard for min del med Rammstein er at jeg blir gira, samtidig som det er blodsinna musikk. Her har vi en sang som jeg faktisk kunne se for meg bli spilt som popsang på radioen. En gladsang rett og slett. Veldig rart til Rammstein å være. På noen måter kan dette være en god ting også, for det skaper jo også en slags variasjon i et ellers ganske rett frem sound. Som i sangen Mehr hvor den sinna tona blir brutt av med et rolig og ganske harmonisk parti. Ellers har man jo sangen Roster Sand som blir ledet av kassegitar og plystring. Ja, du hørte riktig… Plystring.

Men skiva har sine klare oppturer og sine låter som man sier til seg selv: «Dette… Dette er Rammstein slik vi kjenner dem.» Führe mich og Donaukinder er sanger jeg kunne sett på ei skive som Mutter eller Sehnsucht. Ellers har man grisefete låter som for eksempel Waldmanns Hell og Wiener Blut. Min favorittsang på skiva blir nok  Liebe ist für alle da . En sang med et mektig driv og en skikkelig gira undertone.

Over til musikkvideoen igjen. Det som irriterer meg litt med Rammstein slik de portretterer seg selv per idag er hvordan de skal prøve å provosere seg til platesalg. De har alltid vært sånn, men Pussy tar tråden litt for langt. Når et band lager en pornofilm til en sang er det jo klart at dette kommer til å lage et utrolig oppstyr og folk legger merke til bandet. Dette skaper for meg et helt feil inntrykk av musikken. Rammstein er et fett band og jeg mener at musikken snakker helt greit for seg selv. Musikkvideoen følger… (Jeg fant dessverre ikke videoen på en side hvor jeg kunne legge til videoen her på WordPress, så jeg gir dere linken. Trykk om dere vil se den usensurerte versjonen.)

Rammstein – «Pussy»

Så over til min konklusjon av denne anmeldelsen. Jeg likte skiva. Overraskende bra, selv om det er noen nedturer som de kunne holdt seg unna. Sanger som Frühling in Paris, Roster Sand og  Rammlied når ikke kvaliteten Rammstein er kjent for å gi ut. Sanger som Führe mich, Donaukinder, Waldmanns Hell, Wiener Blut, Liebe ist für alle da osv. er grisefete låter som jeg kommer til å høre på i lang tid fremover og som er Rammstein verdig. I alt er dette en over middels utgivelse. Som plateanmelder skal man kanskje ikke sammenligne gamle skiver av et band med deres nye, men i Rammsteins tilfelle syns jeg dette er nødvendig. For min del kommer alltid deres gamle utgivelser til å være det som definerer Rammstein, men denne skiva holder et ok nivå i forhold.

Skiva får en firer på min skala…

26
Jun
09

Min Hoveopplevelse 2009!

Det er lenge siden jeg har hatt tid og krefter til å legge inn noe spesielt i denne bloggen, men føler at etter en uke med hard festing og mye bra musikk, fortjener denne bloggen en oppdatering. Som dere sikkert skjønner utifra tittelen, har jeg vært på Hovefestivalen 2009. Mye festing, masse forskjellige konserter hvor jeg deriblandt fikk sett noen av mine absolutte favorittband, sånn som Bring Me The Horizon og Parkway Drive. En fantastisk opplevelse. I denne posten tenkte jeg å lage noen minianmeldelser av de konsertene jeg har vært på iløpet av festivalen. Disse kommer i kronologisk rekkefølge.

Første band ut er…

Haust (NO)

Haust har over tid opparbeidet seg et meget godt rykte blandt undergrunnfans. Med deres kraftfulle Black Metal-inspirerte Hardcore Punk, har de på mange måter vist at de er noe av det mest spennende som innenfor Metall nå til dags i Norge. På konserten, som de spilte i det rosa teltet, ble dessverre deres lydbilde altfor kraftfullt. Trommene var knall, bassisten gjorde sitt og det hørte man godt. Hele bandet gav alt, og det syntes. Det som ødelegger en ellers bra konsert, er rett og slett lyden. Vokalen blir borte og gitaren blir også mange ganger gjemt bort i lydbildet. Som sagt, en ellers bra konsert blir ødelagt av dårlig lyd. Jeg gir dem en firer.

El Caco (NO)

El Caco er et band jeg har undervurdert i lang tid. På plate har jeg ikke vært så begeistret, men denne konserten motbeviste på mange måter det jeg har tenkt om dette bandet før. Denne konserten ble også spilt i teltet, som gir en god atmosfære, fordi lys og lyd kommer godt frem. El Caco sliter ikke med det samme problemet som Haust hadde, for her var det perfekt lyd. Å være 3 stk i et band som dette er alltid utfordrende, men disse gutta klarer det helt utmerket. Godlåtene kommer på rekke og rad og instrumentene sitter som et skudd både individuelt og samlet. Mange av riffene var så råe at jeg fikk gåsehud av det. Kongekonsert, og en god start på Hoveuka for min del. fem av seks på min terning.

Eagles Of Death Metal (US)

Et band som jeg hadde hørt en del fra i forveien av konserten, for å høre hva jeg hadde i vente, og jeg gledet meg som en unge før julafta for å si det sånn. Konserten ble spilt på Amfiscenen og på natta. Dette la opp til konge stemning denne første dagen på Hove. Dette er et band som vet hvordan de skal behandle et publikum. Godord om Norge, om folkene som har møtt opp til konserten osv. blir slengt ut i fleng. Noe annet som blir slengt ut i fleng er superkule riff som fenger deg til det innerste av det innerste inne i kroppen din. Disse gutta er beinharde, og de er ikke redde for å skryte av det. Høy «sex, drugs and rock ‘n roll» faktor er å si det mildt. Dette var en konge opplevelse. En klar sekser i min bok ihvertfall. Et av de store høydepunktene iløpet av festivalen.

Architects (UK)

Et annet band jeg sjekket ut i forveien av festivalen. Litt pga jeg har hørt mye skryt om dem rundt forbi, og fordi deres siste skive «Hollow Crown» fikk god kritikk overalt, men også fordi jeg visste at disse var noe jeg kunne like utifra det jeg hadde lest. Amfiscenen er den beste plassen for slike konserter. Etter min mening gir den scenen den beste atmosfæren for en metall-konsert. Band i denne sjangeren er også kjent for å gi 110% på scenen, og det er akkurat det disse gutta gjorde. Kom ut og gjorde sitt med stor entusiasme! Mosh-pits, circle-pits og wall of deaths hører med til denne typen musikk, og det var det mye av. Det er helt fantastisk å sitte og se på det fra avstand. Preget av litt dårlig lyd, men det var ikke det helt store problemet. Ellers var dette en genial konsert, og bandet skuffet ikke i det hele tatt. Det blir en femmer på min terning.

Parkway Drive (AUS)

Parkway Drive er grisetøft. Dette er et av mine favorittband. Deres nyeste skive, «Horizons», har høstet mye bra kritikk rundt om i mediene og har sammen med band som I Killed The Prom Queen satt Australia på Metall-kartet. Amfiscenen nok en gang. I likhet med Architects gir disse gutta alt på scenen, og vokalist Winston McCall puster og peser mellom hver sang. Nok en gang så jeg konserten på avstand, fordi jeg ville nyte den med god lyd og med få forstyrrelser. Circle-piten og mosh-piten var på størrelse med Architects sine, om ikke større. Støvet blåser blir kastet opp og en støvsky blandet med menneskekropper dekker den nedre delen av amfiet. Dette her var griserått, ihvertfall for meg som en blodfan av bandet. De tok seg tid til å spille fra gammelt materiale i tillegg til stuff fra deres nyeste skive og det er også et stort pluss. Litt få folk til å være en headliner, men kvalitet over kvantitet er vell ordtaket som passer best i denne situasjonen. En femmer på terningen. Jeg skal garantert se disse igjen!

The Killers (US)

The Killers er et band som jeg kjenner til og kan noen sanger av, men som jeg aldri har hørt skikkelig på. Etter denne konserten er det ikke noen tvil om jeg må høre mer på disse. Første konserten på Hovescenen! Stemningen er til å ta og føle på. Publikum storkoser seg. Dans, latter og generelt glade fjes var det som preget denne konserten. Bandet leverte som bare det. Lys, scene, lyd og publikum. Alt klaffet! Godlåt etter godlåt blir pumpet ut til hengiven begeistring blant alle fremmøtte forran Hovescenen. Personlig sto jeg for det mest og skuet over publikum og bandet samtidig som jeg koste meg med musikken som ble servert. Mange sanger jeg aldri hadde hørt før ble tatt imot med stor begeistring! Dette her var rått. En sekser på terningen fra min side.

All That Remains (US)

All That Remains er et av mine favorittband og jeg gledet meg stort til å få med meg deres fartsfyllte og energirike musikk live. Hovescenen nok en gang, og denne gangen gikk meg og noen kompiser fram mot scenen og fikk plasser ganske nærme. Nå var det klikketid. All That Remains var i sitt ess denne kvelden. Godord om Norge og dets natur og befolkning ble satt stor pris på av publikum. Sangene som ble spilt varierte fra old school til deres nyeste skive «Overcome». På et tidspunkt sier Phil (vokalist): «When Oli gets in front of the mic, you know he is having a good time.» Dette ble mottatt med stormende jubel blant hele publikum. Dette var en helsikes kul konsert, ihvertfall etter min mening. Jeg storkoste meg i piten og helt framme med scenen. Dette her var kongefett! Eneste problemet var at vokalen til Phil ble ofte litt lav og noen ganger ble den helt borte i instrumentalen. En femmer på terningen!

Slipknot (US)

SLIPKNOT! Et av de første metallbandene jeg noengang hørte skikkelig på. Dette er et band man vet leverer fete konserter uansett hvor og når. Musikken tilsier også at en konsert med disse kommer til å bli vilt, og dette var helt utrolig vilt! Oppsettet deres er helt sykt. Lyshowet, skjermene rundt over scenen, hydraulikk styrte trommesett osv. er alle ting som gjorde den konserten til en veldig minneverdig en. Godlåter kom som perler på en snor og det ble tatt imot med stor entusiasme fra publikum. Corey, kom i likhet med flere av de andre bandene, med mange godord om både land, befolkning, festivalen og alt. Et STORT høydepunkt var under «Spit It Out» når Corey kommanderte alle til å sette seg ned, for så og skrike ut «JUMP THA FUCK UP!». Alle klikket i kor! En stor opplevelse som ga meg frysninger lenge etter konserten var ferdig. Nok en gang var det kluss med lyden. Ihvertfall i mine ører. Under mange av Joey’s tromme-fills blir lyden veldig grumsete. Sett bort ifra det, var det en minneverdig konsert. Dette her var en klar femmer i min bok!

Bring Me The Horizon (UK)

Nok en gang et av mine favorittband. Bring Me The Horizon er et elsk eller hat band. Jeg er i elsk kolonnen. Alt fra vokal til hinsides fete breakdowns er hva som gjør dette her til et elskbart band etter min mening. Hovescenen nok en gang. Meg og en kompis står og venter på at dem skal begynne. Plutselig begynner dem, men bare trommis er på scenen. Plutselig står en gitarist rett på siden av oss. Vi tenkte ikke så mye over det i ca 10 sekunder, før vi så den trådløse senderen han hadde i beltet. Dette var da altså den ene gitaristen i BMTH. Slike ting gjør ihvertfall meg mye mer gira! I likhet med band som Architects og Parkway Drive gir disse ALT live. Det er en fryd og både høre og se på disse gutta spille. Og når de i tillegg spiller favorittlåta mi, «For Steve Wonders Eyes Only», kunne ikke denne konserten bli stort bedre for min del. En sekser i min bok, selv om mange kanskje vil være veldig uenige i den karakteren.

Disturbed (US)

Så over til et mer mainstream-vennlig band i Disturbed. Disse gutta har funnet formelen til suksess og de gjør det utrolig bra. Fengende musikk som et vidt spekter av folk kan like. Jeg er ikke blodfan, men jeg missliker det ikke på noen måte. David Draiman (vokalist) begynte med noen sure toner og litt styr, men etterhvert ble stemmen hans gull. En karismatisk type som vet akkurat hvordan han skal få publikum på sin side. Populær låt etter populær låt ble spilt og publikum fikk ikke hvilt stemmebåndene sine i det hele tatt. En wall of death ble prøvd ut, men lite kom ut av det. Disturbed er langt ifra noe som kan ligne på moshemusikk. Nok en vellykket konsertopplevelse. En firer på terningen fra min side.

The Prodigy (UK)

Så over til det siste bandet jeg så iløpet av festivalen. Jeg er en metalhead egentlig, men dette bandet her fanger oppmerksomheten min uansett. Et så unikt, sært men allikevel så appellerende band som har fått en såpass stor fanskare skal man lete lenge etter. Amfiet var fyllt til randen og alle var i storform da de entret scenen. Jeg hadde hørt på forhånd at bandet skulle være veldig dårlige live, men det kunne ikke ha vært lengre fra sannheten, ihvertfall denne konserten. For her klaffet alt! «Breath», «Firestarter», «Omen» osv. Alle godlåtene ble spilt og folk storkoste seg i den varme sommernatten. Og når de drar til med «Smak My Bitch Up» mot slutten av konserten og i tillegg kjører på med et Slipknot-«JUMP THA FUCK UP»-lignende segment midt i sangen er denne konserten komplett. Jeg storkoste meg fra begynnelse til slutt! Dette så jeg for meg skulle bli den beste konserten under hele festivalen, og det var den også. Om ikke DEN beste, så var den ihvertfall blandt de 3 beste under hele festivalen. Dette her var en klar sekser. Jeg håper jeg får gleden av å se dem igjen en eller annen gang, for det var rett og slett grisemorro! Tusen takk, The Prodigy!

Så var denne blogposten ferdig. Kanskje litt overfladisk og kortfattede anmeldelser, men denne posten var ment til å gi dere et lite bilde på hvordan vi/jeg hadde det på denne festivalen. Når musikken blir blandet sammen med godt selskap i kampen, godt øl og god mat så kan ikke en festival bli bedre! Jeg skal tilbake til neste år, og det er faktisk helt sikkert! Jeg gleder meg allerede!

Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som gjorde denne festivalen til en såpass minneverdig seanse og jeg håper også at vi snakkes til neste år!

Kjobben, peace out!

24
Mar
09

Anmeldelse: Mastodon – «Crack The Skye»

Mastodon – «Crack The Skye»

f310bd6c-9869-43e9-b995-4c3491958a99Mastodon er et band vi kan sette innenfor den nye generasjonen metalband fra USA, og en av de fremste i denne fremgangen av nye band. De har høstet gode kritikker for tidligere utgivelser som Leviathan og Blood Mountain, hvor blant annet Blood Mountain ble kåret til årets album i 2006 av Metal Hammer UK. Bandet har helt fra starten med deres første skive Remission fra 2001, hatt progressive elementer og man har sett at deres utgivelser har inneholdt mer og mer av dette opp igjennom årene. Med denne skiva har de tatt dette fullt ut og tar det musikalske til en helt annen plass enn sine forgjengere…

For denne skiva er ei progskive uten sidestykke. Med mindre vekt lagt på det harde og raske, har de lagt mye mer vekt på det progressive, spirituelle og atmosfæriske aspektet ved musikken. Mange Mastodon-fans kommer nok til å misslike deres nye vending, mens de som vet å følge vendingene til favorittbandene sine kommer til å elske denne fantastiske utgivelsen!

Mastodon har alltid tatt for seg spesielle temaer og har som sagt hatt stor suksess med deres konseptalbum Leviathan, som er inspirert av Herman Melvilles klassiske bok Moby Dick. Denne skiva er basert på og tar for seg temaer rundt «ut av deg selv»-opplevelser og turer i verdensrom. Dette er temaer som passer ypperlig til den stemningen de prøver å få frem i musikken sin.

Fantastiske låter kommer på løpende bånn, og åpningslåten er nok en av mine favoritter. Oblivion er en utrolig sterk låt som gir albumet den rette atmosfæren skiva trenger og setter standarden for det man har i vente for resten av skiva. Med tre forskjellige vokalister, får vi for første gang hørt trommis Brann Dailor på vokalen. Dette skaper en utrolig fin dynamikk i musikken, ihvertfall etter mitt øre. Etter dette kommer noe mer trøkk i låter som Divinations og Quintessence, men de opprettholder allikevel stemningen og atmosfæren som er satt på førstelåten…

Etter dette får vi levert et 11 minutters langt episk eventyr i låten The Czar. Med fantastisk vokal og strålende instrumental leverer disse gutta en heftig proglåt som kan stilles opp imot det mest legendariske innenfor progen. Tittellåten overbeviser i samme om ikke større grad enn de andre låtene. Med gjestevokalist Scott Kelly, som de har brukt før på Crystal Skull fra Blood Mountain, legger de til enda et aspekt i musikken deres. Oppbygging i siste låten er helt formidabel. The Last Baron overbeviser på alle punkter. Mange mener at denne låta mangler mål og mening, men jeg mener at disse har lite peiling på hvordan progressiv musikk skal være. Overgangene er helt råe og interessen for låten og skiva opprettholdes på best mulig vis. Det er i slike låter bandet får vise sine musikalske ferdigheter optimalt, og det er slike låter de har manglet i tidligere utgivelser, ihvertfall etter gitarist/vokalist, Brent Hinds sin mening

Mastodon – «Oblivion»

Så over til min konklusjon! Dette her er et album som er NÆR perfeksjon. Skiva vil nok være en kandidat til årets skive i 2009. Ikke bare hos meg og min smak, men metalverden som en helhet. Dette er ei skive som anbefales på det STERKESTE. Ikke gi gå glipp av denne skiva, for alt i verden. Om du er en ekte metalfan, hører du igjennom skiva uansett. Du trenger ikke å like den, men den fortjener en gjennomhør! Denne skiva får en lett 6 av 6 på min skala…

61

Gjerne legg igjen en kommentar og si hva du mener om skiva eller si hva du mener om innlegget mitt.

Kjobben, peace out!

17
Mar
09

Anbefaling: Empyrios, Omnium Gatherum og Mercenary!

Jeg liker å skrive anbefalinger, og derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive enda en! Denne gangen er det ikke om bare et band, men om hele 3 veldig fete band som jeg har falt for i det siste. Disse bandene er Empyrios, Omnium Gatherum og Mercenary! Jeg kommer til å skrive minimalt om hvert band, men skal prøve å få med det viktigste.

Først ut…

Empyrios

empyrios-aEmpyrios er et progressivt/teknisk thrash/power metal band fra Italia. De ble dannet i 2001 av Simone Mularoni og Matteo Mastroianni med den hensikt å skape noe nytt innenfor det vide spekteret som finnes i den vide metall-verdenen. I 2002 ansatte de en vokalist og begynte straks med deres første promo-cd, ved navn The EverSinner, som høstet gode kritikker. Etter dette har de gitt ut 2 fullengdere ved navn And The Rest Is Silence og  The Glorious Sickness. Begge inneholder sterke låter som har flusst med originalitet og musikalske egenskaper i seg. The Glorious Sickness er nok min favoritt. Her finner jeg ikke en låt jeg missliker, og det er noen låter som er ubeskrivelig sterke og fengende! Som for eksempel låten som er lagt til nedenfor her. Anbefales på det sterkeste!

Empyrios – «The Eve Arose»


Neste band ut…

Omnium Gatherum

omniumgatherumbandphotoEt finsk melodisk dødsmetal-band (ja, for en klisjè), som ble dannet høsten 1996. De har vært innom giganter som Nuclear Blast og er nå signert til Candlelight Records. Disse gutta her gitt ut flere EP’er og har også gitt ut 3 fullengdere, hvorav 1 av disse ble gitt ut på Nuclear Blast. De lager letthørelig melodødsmetal, men har allikevel tatt seg den friheten å legge til elementer fra flere andre sjangre som prog, thrash, power osv. Vokalen er diggbar, hvor de skifter fra en dyp growl (alà Mikael Åkerfeldt) til en veldig dyp clean. Skiva som har gitt meg mest er nok deres 2008-utgivelse, The Redshift som er en fryd å høre på. Fete riff, fete overganger osv. Låter som Nail, A Shadowkey og The Second Flame sitter som et skudd!

Omnium Gatherum – «Nail»


Siste band ut…

Mercenary

mercenary-bandEt anerkjent Melodisk dødsmetal/Power Metal band fra Danmark, som har høstet gode kritikker verden over med deres helt spesielle sound. De ble dannet i 1991, og har på den tiden rukket å gi ut blant annet 5 fullengdere. Blant disse 5 skivene finner vi 11 Dreams som ble deres gjennombrudd på verdensbasis, og høstet gode kritikker i flere medier og av fansen. Vi finner også deres to nyeste utgivleser The Hours That Remain og Architect Of Lies som ble gitt ut i 2006 og 2008. Begge disse viser deres musikalse bredde og godlåtene kommer på løpende bånd. Med fengende melodier, passende synth, herlig growl/clean vokal og harde og brutale partier som gjør at man får bakoversveis. Dette bandet anbefales på det sterkeste, og da særlig deres senere utgivelser. Det er ihvertfall disse jeg har falt mest for! Her kommer et par låter…

Mercenary – «Soul Descision»

Mercenary – «Bloodsong»


Det var alt for denne gang… Gjerne legg igjen en kommentar og gi deres mening om bandene!

Kjobben, peace out!

13
Mar
09

Anbefaling: Viking Skull

Her kommer enda en anbefaling! Dette er et band av et litt annet slag enn det forrige jeg anbefalte til dere. Dette er et hemningsløst, hardbarket og skittent rock ‘n roll band som tenker på lite annet enn Beers, Drugs and Bitches.

vikingskullViking Skull er navnet på dette bandet. Bandet ble dannet av medlemmer fra et annet band ved navn Raging Speedhorn. Det ble egentlig dannet som en spøk for å ha et oppvarmingsband til deres hovedband, Raging Speedhorn. Etter å ha fått gode anmerkelser og kritikker i flere medier for deres første EP, Chapter One, ble de bedt med som hovedsupport for HIM under deres England-turnè i 2004.

I 2005 gav de ut sin første fullengde-skive ved navn Born In Hell, og ble etter mange gode anmeldelser bedt med på en arena-turnè med store navn som Alice Cooper og Twisted Sister. Men etter at de ikke klarte å betale en sum på £3000, ble de «sparket» og de ble ikke med på den turnèn . Herfra viste det seg å bli vanskelig å holde på med dette prosjektet.

En ny giv kom da TV-stjerne og skateboarder, Bam Margera spurte bandet om at de inkluderte en låt av bandet på sin samleskive Viva La Bands. Bandet og Margera ble enige og dermed ble sangen Skull Heaven med på CD-platen.

Etter å ha spilt på Download Festivalen med blant andre CKY, Clutch og HIM, ble bandet oppløst. Grunnen var at flere av medlemmene var opptatt med andre band som Raging Speedhorn, og dermed var de oppløst i slutten av 2006.

Men det skulle ikke ta mer enn et par måneder før bandet ble startet opp igjen. Med blant andre Jess Margera på laget, reiste de til Amerika for å spille inn deres andre fullengder ved navn Chapter Two. Også flere andre store navn fikk gjesteroller på skiva, sånn som Chad Ginsburg fra CKY. Skiva ble sluppet i slutten av 2007.

Nå skjedde det mye godt rundt bandet, og det var blant annet forventet at de skulle vinne en konkurranse ved navn Get In The Ring 2, som ble arrangert av Metal Hammer, men de måtte ta til takke med en andre plass. Med gode anmeldelser og gode kritikker i flere medier gikk de inn i studio nok en gang, og spilte inn deres tredje album som fikk navnet Doom Gloom Heartache and Whiskey. Dette ble gitt ut i slutten av 2008 og har høstet mye god kritikk.

Noen låter må man jo ha med:

Viking Skull – «Blackened Sunrise»

Viking Skull – «The Hidden Flame»

En litt kort anbefaling, men håper dere liker bandet og likte innlegget mitt!

Kjobben, peace out!

09
Feb
09

Anbefaling: Between The Buried And Me

Jeg har blitt hekta på et band ved navn Between The Buried And Me,så jeg tenkte å skrive en liten anbefaling om dette bandet, så flere kan få hørt om dette fantastiske bandet!

between608

Between The Buried And Me også kjent som BTBAM pga det lange navnet, er et Progressivt Metal/Metalcore band fra Raleigh, North Carolina. Navnet deres kommer fra en Counting Crows sang ved navn «Ghost Train». «»Took the cannonball down to the ocean/Across the desert from the sea to shining sea/I rode a ladder that climbed across the nation/Fifty million feet of earth between the buried and me». På grunn av deres litt spesielle sound som blir forklart nedenfor, har de på mange måter blitt mer anerkjent i undergrunnsmiljøene istedenfor det litt mer mainstream metal-miljøet. De har også blitt spilt på Headbangers Ball på MTV, men mange mener allikvel at deres store fanbase ligger i undergrunnsmiljøet.

Bandet ble dannet i 2001 av gitarist Paul Waggoner, vokalist Tommy Rogers, trommis Will Goodyear, gitarist Nick Fletcher og bassist Jason King. De har etter dette byttet ut flere av medlemmene og akkurat nå er det bare vokalist Tommy Rogers og gitarist Paul Waggoner som står igjen fra den originale rekken medlemmer.

Deres lydbilde er helt unikt, hvor de kan gå ifra en sjanger til en annen og til og med blande dem sammen til noe helt nytt. De er kjent for å være et progressivt band med mange temposkifter og diverse. De lager fullblods metallåter samtidig som de lager rolige låter samtidig som de lager komplekse progressive og tekniske låter. De er musikere som liker å eksperimentere med musikken de lager og de er ikke redde for å gjøre det. Band som de er inspirert av er blant andre Pink Floyd, Pantera og King Crimson, som på mange måter blir portrettert i form av forskjellige riff og oppbygging i de forskjellige låtene deres.

De har på deres 7-8 års karriere gitt ut 5 studio-skiver og disse har høstet gode kritikker fra forskjellige medier. I 2002 ga dem ut sitt første album ved navn «Between The Buried And Me» som også ble gitt ut på nytt i 2004. I 2003 kom «The Silent Circus» ut. Her finner vi blant annet en av mine favorittlåter «Mordecai» som det også har blitt gitt ut musikkvideo av.  I 2005 kom deres tredje skive ut, og den fikk navnet «Alaska», hvor en tredje musikkvideo ble laget for tittellåten Alaska. I 2006 kom skiva «The Anatomy Of…». Dette er en samling coverlåter fra flere av de bandene som bandet har blitt inspirert av. Blant andre Metallica, Queen, Pink Floyd og King Crimson. I 2007 kom skiva «Colors». Denne har også høstet bra kritikk. Nå jobber de med ny skive og den er satt til å komme ut en eller annen gang i 2009. De har bekreftet at de har skrevet ferdig en låt, og at de jobber flittig med å produsere musikk som lett kan gå inn i rekkene av deres fenomenale utgivelser som The Silent Circus og Colors.

Nå til noen anbefalinger. Personlig liker jeg det meste av deres materiale, men favorittene er nok «Alaska», «The Silent Circus» og «Colors» som inneholder blant annet låter som «Mordecai, «Selkies: The Endless Obsession», «White Walls», «Ad a Dglgmut», «Aesthetic» og «Ants Of The Sky». Dette er bare noen få av herlighetene man finner på disse skivene og blant det andre materialet deres.

Her er et par smakebiter:

Noen linker:
http://www.myspace.com/betweentheburiedandmeband

Dette bandet anbefales altså på det sterkeste. For deg som liker progressiv musikk.

Kjobben, peace out!