Arkiver for mars, 2011

29
mar
11

Prosjekt: Musikkvideo – Silvertongue

For tiden er jeg innvolvert i et prosjekt på skolen. Dette går ut på at vi skal lage en musikkvideo for et reelt band delt ut av skolen. Dette skal foregå som en vanlig musikkvideoproduksjon, eller ihvertfall så nærme vi kan komme med det vi har å bidra med både på utstyrsfronten og kunnskapsfronten.

Vi har fått i oppdrag å lage video for et band ved navn Silvertongue. Et allerde veletablert band her i Gjøvik-området. De har også blandt annet hatt en opptreden på «God Morgen Norge» og de har blitt spilt på diverse radiostasjoner rundt om i landet. De spiller stemningsfull og gripende musikk som treffer deg rett i hjertet.

Om dere er interessert i å sjekke ut prosessen for denne produksjonen, har vi opprettet en liten blogg som vi kommer til å oppdatere etterhvert som prosessen går sin gang. Link til denne bloggen finner du HER.

Reklamer
29
mar
11

Anmeldelse: The Damned Things – «Ironiclast»

Uff… Det går en stund mellom hvert blogginnlegg nå. Bloggen har havna i glemmeboka som man sier. Dette er på grunn av at andre litt mer meningsløse ting har tatt opp tiden min. I tillegg til denne posten har jeg planer om å skrive en liste over mine favorittskiver fra 2010. Dette tilsier selvfølgelig at jeg får tid etterhvert. Her kommer jeg ihvertfall med en anbefaling på et band jeg har blitt veldig glad i etter deres første skive som kom ut 14. Desember i år.

En kompis av meg gjorde meg oppmerksom på dette prosjektet for ikke så lenge siden, og jeg ble umiddelbart interessert i å få hørt noe av deres materiale når jeg fikk vite hvem som er med i bandet.

Dette er en «supergruppe» som inneholder en ganske sær kombinasjon av medlemmer. Bandet består av Joe Trohman og Andy Hurley fra punk/rock-musikerne Fall Out Boy, Scott Ian og Rob Caggiano fra thrash metal-gudene Anthrax og tilslutt Keith Buckley og Josh Newton fra de hardbarka rockerne Every Time I Die. I utgangspunktet er dette det man vil kalle en sær blanding musikere, som på hver sin måte har gjort et eller annet inntrykk på den musikkverdenen vi lever i… Om disse inntrykkene er av den gode sorten, får du bestemme selv egentlig. Jeg vet ihvertfall at to av disse bandene har gjort ting som er positivt.

Vi lever nå i en musikkverden som på mange måter viser at så godt som all musikk er skrevet før. En musikverden hvor prepubertale tenåringer kan gi ut en horribel sang og tjene seg søkkrik. En musikkverden hvor et vesen kalt Justin Bieber kan kalle seg selv en millionær og selge drøssevis av skiver. En musikkverden som i mange sine øyne holder på å falle i sammen. The Damned Things går motsatt vei og gir meg håp om en fortsettende musikkverden…

 

Ei skive som på mange måter kan kalles en reinkarnasjon av det man i moderne tid kaller for «Classic Rock». Riffene tar tak i deg og røsker deg med på en reise gjennom ti låter.

For riffene er helt fenomenale. Fra de kjappe, fengende og hemningsløse riffene som man finner i eksempelvis «Little Darling» og «Friday Night (Going Down In Flames)» til de litt mer dynamiske og rolige riffene i for eksempel «A Great Reckoning». Det er umulig å ikke bli fenget av dette. Men det skulle bare mangle når Scott Ian tar med seg to ytterligere rytmegitarister og skaper en trio av awesomeness. Det låter massivt, men allikevel kalkulert.

Men som på de fleste andre CD-plater, finnes det et og annet spor som ikke holder helt følge med kvaliteten til resten. Da snakker jeg om låter som «Black Heart» og «The Blues Havin Blues». Misforstå meg rett. Disse er ikke forferdelige låter, men heller låter som ikke holder helt standarden til de andre låtene på skiva.

Så over til min konklusjon. Dette er ei skive som har gått mye ut av høytalerene og kommer til å gjøre det i fremtiden også. Dette lettbeinte, men allikevel kraftfulle soundet som bandet har klart å snekre sammen er både positivt for skiver i fremtiden og for musikkverden generelt. The Damned Things har vist at selv om mye av den musikken som blir produsert i dag er av den uoriginale sorten, finnes det fortsatt noen magikere der ute som enda kan dra den hvite kaninen ut av flosshatten og imponere folk i senk. Det er fortsatt håp!