Arkiver for juli, 2008

25
Jul
08

Hva det går i for tiden? Death Metal!

For tiden har jeg utforsket og forelsket meg i sjangeren Death Metal! Ikke bare den moderne, brutale DMen vi kjenner i dag, men også Old School DM og mye bra Teknisk DM. Dette er en sjanger som er fylt med MASSE juveler. Klarer man å vende seg til den tidvise monotone kakemonstervokalen, har man kommet langt i det å kunne nyte de geniale tonene som blir spilt innenfor denne sjangeren! Jeg tenkte jeg skulle nevne/anbefale noen band til dere, siden jeg vil gjøre alt for at dere også skal bli fans av denne fantastiske sjangeren!

Vil du lære mer om sjangeren, så gå på denne linken. Her finner du masse nyttig informasjon.

Bandene jeg har hørt mest på, er som følger:

Pestilence
Et old school DM band som begynte sine dager i 1986, i Nederland. De startet som et streit Thrash Metal band, og etter 2 demoer, fanget de oppmerksomheten til det nå velkjente merket Roadrunner Records. Deres første skive «Malleus Maleficarum» videreførte det de hadde begynt med, nemlig Thrash Metal. Deres neste album, som etter min mening er deres beste, driver mer mot et DM sound. Et fantastisk album, som jeg ville satt opp mot alle andre DM skiver nå til dags, og grust dem med det. Det er helt fantastisk! Denne skiva gjorde også at de fikk anerkjennelse rundt om, og fikk det man kaller et gjennombrudd. Etter dette gav de ut skiva «Testimony of the Ancients» som på alle måter klarte å videreføre suksessen de hadde hatt med Consuming Death. Nå begynte deres musikalske evner å gro, og med dette kom mer jazz inspirerte toner inni bildet. Med et mer raffinert, men allikevel brutalt sound, gav de ut skiva «Spheres» som kom ut i 1993. Dette ble uheldigvis deres siste skive, før en lang periode med splittelser og krangler begynte. De splittet, men i 2008 gikk nyheter rundt om, at Pestilence hadde kommet sammen igjen, og planlagte ei ny skive. Den ryktes å komme ut i 2009. Vi får bare håpe, men til da koser vi oss med noen gamle toner!

Pestilence – «Out Of The Body»

Pestilence – «Land Of Tears»

Spawn Of Possession
Det neste bandet jeg skal skrive litt om, er et UTROLIG fett technical DM band fra Sverige. Sverige er kjent for sin mainstream metal i In Flames, Soilwork, Dark Tranquility, Arch Enemy osv. osv. Listen går og går. Men Spawn Of Possession representerer det som er av kvalitet ifra Sverige. Med sitt brutale, men også uhyre tekniske sound, kan de skremme enhver mann som tørr å la seg tilfredsstille av deres toner. De startet sin karriere i 1997. De har siden da gitt ut 2 demoer, og 2 skiver. Demoen «Church Of Deviance» er noe av det råeste man kan høre av Tech DM idag. Helt genialt. Både «Cabinet» og «Noctambulant» er det man kan kalle mesterverk! Genialt, rett og slett!

Spawn Of Possession – «Church Of Deviance»

Death
Det siste bandet jeg skal skrive litt om er det man kan kalle et legendarisk band innenfor det man idag kaller Old School DM. Med mesterhjernen Chuck Schuldiner bak rattet, har de gitt ut mesterverk som «Symbolic», «Human» og «Scream Bloody Gore». Alle skivene viser det som en gang var en gigant innenfor sjangeren. Uheldigvis, måtte Chuck gi tapt for en hard kamp mot både hjernesvulst og lungebetennelse, og etter det gikk medlemmene hver sin vei. De fleste kjenner vell den geniale trommisen Gene Hogaln fra både Strapping Young Lad og Devin Townsend Band. Death fostret mange utrolige musikere, og det vises i musikken. Måtte Chuck’s og bandets minne leve videre i den geniale musikken de engang lagde.

Death – «Lack Of Comprehension»

Death – «The Philosopher»

Ellers er det noen band som jeg også vil vise, men ikke orker å skrive så mye om:

Cannibal Corpse

Deicide

Beneath The Massacre

Noen band jeg skal sjekke ut mer i den nærmeste fremtid er:

Suffocation, Cynic, Possessed, Morbid Angel og Obituary.

Kjobben, over og ut for denne gang… 🙂

Advertisements
21
Jul
08

En fin dag på Fjellparkfestivalen! (k[nine], Animal Alpha, Big Bang)

Jeg var innom fjellparkfestivalen på fredagen. Mest fordi vi skulle se k[nine], (\m/) men også fordi vi vet at dette er en veldig bra festival som alltid leverer varene. Jeg digger området scenen er på. Det gir en helt spesiell lyd, samt en ganske så intim følelse med bandet. Benkene er ikke akkurat digg, men dette er jo det man kan kalle en «familie-festival» siden det er fri aldersgrense, derfor kan det jo være greit med benkene til tider.

Først spilte k[nine] som var KNALL som alltid. Med helt fenomenal lyd, og topp humør var det ingenting som stod i veien for en forrykende konsert. Litt kort spilletid hadde dem, men det er jo forståelig siden rigging til neste band måtte til. Som alltid leverte k[nine], og jeg storkoste meg gjennom hele konserten. Vi fikk moshet litt også. 😀 Etter konserten gikk jeg opp i merch-boden, fordi jeg tenkte jeg skulle handle meg en t-skjorte, men selvfølgelig, var det ikke min størrelse igjen. (i’m a big boy :D) Men jeg fikk slengt med meg deres nyeste skive «Dead Worlds Poetry», og fikk en av kameratene mine i fjellparkcrewet til å få den signert for meg. *kry* Ellers har jeg sendt mail nå, og skal få bestilt meg en helt ny k[nine] t-skjorte som jeg kan gå rundt å brife med.

Etter k[nine] var det en liten tur inn i ølteltet, også ut og så Animal Alpha. Disse er kjent for å være et jævlig bra live-band, og det viste de. De var vellspilte og freshe live. Front-kvinne Agnete Kjølsrud er bare helt fantastisk. Med sitt kostyme, sin sminke og sin eksentriske og karismatiske oppførsel på scenen. Jeg har aldri likt Animal Alpha noe særlig, men på denne konserten overbeviste de meg om at de har noe spesielt. Det meste blir som kjent bedre live, men dette ble overraskende bra. Knallkonsert!

Etter dette var det Big Bang. En sjanger og et band som jeg prøver å holde meg ganske langt unna. Men jeg må innrømme at det fenget skikkelig når de spilte på den intime scenen på Fjellparkfestivalen. Det var faktisk overraskende bra. Jeg kommer sannsynligvis aldri til å høre på dem ellers, men men, det var ihvertfall bra live. 🙂

En kul kveld, på en kul festival. Bare synd at jeg ikke fikk med meg lørdagen også, med The Cumshots. Hadde sikkert vært vilt! 🙂

14
Jul
08

Norway Rock Festival – Over for i år!

Festivalen er over for i år. Å få oppleve band som Motorhead og Alice Cooper på mitt hjemsted er helt absurd. I lille Kvinesdal har folkene bak NRF klart å få Alice fucking Cooper! Det er helt sykt. Musikkmessig tror jeg få har noe å klage over, men mangler var det. Og som de fleste vet, ble lørdagen lagt en demper på pga. 2 tragiske dødsfall på campen. At noe slikt skjer er alltid tragisk og trist. Jeg skal prøve å komme med en liten «review» av festivalen sett fra mine øyne.

Først av alt vil jeg bare kondolere til de pårørende til de 2 døde, og da særlig de 3 barnene samboerne etterlater seg. Jeg håper også at de som enda ligger på sykehus til behandling får den behandlingen de trenger, og blir friske igjen. Hvis dere vil gi deres kondolanser går dere inn her.

Torsdag:
Dette var første dag på festivalen, siden jeg bare sov hjemme under hele greia. Vi hadde kjørt inn sofa med partytelt over, også var det et par kompiser som hadde campingvogn stående, så vi hadde det riktig så koselig. God stemning utover kvelden ble det. Vi fikk ikke med oss altfor mye av konsertene. Jeg så Hayseed Dixie som skuffet skikkelig. Hadde forventet skikkelig liv, men det var ikke det samme trøkket som det er på plate. Av en merkelig grunn. Etter å ha sett disse, gikk jeg og et par andre tilbake til campen og fortsatte øl-pimpingen. Deilig å være på festival igjen, etter å ha vært på Hove. Selv om været er dårlig, holdt vi humøret oppe. Neste band jeg så litt av, var Stage Dolls. Sto nesten helt fremme, men det hjelper lite i og med at jeg ikke har et så veldig stor forhold til bandet. Jeg hørte et par sanger, og gikk igjen. Etter dette ble det litt mer øl-drikking. Gikk hjem tidlig den kvelden, siden jeg skulle opp tidlig neste morning for å ha vakt på festivalen.

Fredag:
Jeg gikk ut tidlig på festivalen, fordi idag skulle jeg stå vakt. Jeg kom ut ca. 11:45 og ble straks satt til verks, men ikke i den posisjonen jeg egentlig skulle i. «Ta deg en LAAAAAAAAANG runde.» sa vaktsjefen. Og det gjorde jeg. Det var en ting som virket å svikte på årets festival. Folk møtte ikke opp til egne vakter, og det ble derfor ofte kaos. En ordning må til. Kanskje det å måtte betale et depositum som man får tilbake etter endt vakt hadde vært en ide. De personene som ikke møtte opp må ihvertfall svartelistes fra NRF, om ikke andre festivaler også. Min oppgave var altmuligmann. Rundt på campen, rundt på området, plukket søppel, ba folk slutte å pisse inntil mat-teltet osv. var bare et lite utvalg av mine oppgaver. Tiden gikk så sinnsvakt seint, at det virket som tiden nesten gikk bakover. Jeg fikk i det minste sett noen konserter mens jeg gikk rundt som vakt. Det hele startet med at pga forsinkninger i Alice Cooper sitt fly, gjorde at det lovende norske metalcore-bandet K[nine] måtte ta til takke med å spille i teltet. Etter det jeg har hørt, hadde de gledet seg sinnssykt til å spille på den enorme scenen NRF har leid inn til årets festival. Det er ikke rart heller. Men liv lagde dem i teltet uansett. Etter min mening er K[nine] et av de mest lovende bandene som finnes i Norge idag. Ronny Le Tekrø er det man kan kalle en gitargud. Ihvertfall etter norsk standard. Men noen gitargud var han ikke på denne dagen. For mye gitarrunkende-ekkelt-popbasert-«prog»rock-aktig-rar-rock. Han fikk også dagens pris for å prate mest piss på scenen. Unødvendig vrøvl som bare han selv skjønte noe av. Det at han tok en cover versjon av barnesangen John Blund til slutt, sier vell sitt. Pga forsinkelsene i programmet, måtte Backstreet Girls ta til takke med teltet, mens Pain inntok hovedscenen. Forskyvningene gjorde at begge bandene ble spillende samtidig. Noe som ikke er det helt optimale. Det stjeler oppmerksomhet fra hverandre. Jeg måtte derfor gå litt frem og tilbake for å se på begge, noe jeg egentlig måtte uansett siden jeg var vakt. Backstreet Girls vartet opp med gode cover-låter som alltid. Teltet var smekkfullt, og guttene i bandet skuffet ikke i det hele tatt. Party-musikk så det holder! En veldig bra opptreden, det jeg fikk sett ihvertfall. Pain er et band jeg liker veldig godt, og når de åpnet med sangen «Same Old Song» ble jeg varm inni meg. Litt dårlig lyd til å begynne med, men det ble fikset. Litt høyt kanskje, noe som gjorde at lyden virket litt vrengt. Hvertfall etter min hørselevne. Et godt sett av svenskene. Deretter kom det som skulle vise seg å være den beste konserten for min del. Nemlig Volbeat. Danskene vartet opp med godsang etter godsang, og snakket mye mellom sangene. Det virket som de hadde det skikkelig gøy på scenen, og publikum koste seg. De takket for at de fikk spille på festivalen både med musikken deres og gode ord. Helt klart den beste konserten i løpet av festivalen. Deretter skippet jeg Helloween til fordel for et par øl på campen. Endelig ferdig med vakta, begynte jeg å lade opp til Alice Cooper. Alice Cooper skuffet ikke en plass. Den eneste plassen mannen skulle spille på i Norge i år, var her, i mitt hjemsted, Kvinesdal. Det var litt surrealistisk når jeg sto der og hørte på ham synge rustne toner med sin 60 år gamle røst. Jeg er ikke spesielt fan av mannen, men han spilte mange virkelig kule låter. Sceneshowet er spesielt. Og det på den gode måten. Helt fantastisk! Han leverte som bare det. Fredagen var en både fantastisk dag og en ikke så fantastisk dag, men når alt kom til alt var det morro som bare det.

Lørdag:
Jeg våknet i 3 tiden på dagen og satte meg straks ved PCen. Gikk inn på VG.no som jeg nesten alltid pleier å gjøre om morgenen når jeg har sjans. Der sto det: «2 bekreftet døde på festival i Kvinesdal». Jeg ble paff. Kom meg ut på festivalen i 6 tiden, og vi begynte straks å ta oss noen pils. Det kan virke som vi ikke bryr oss om det tragiske som skjedde den morgenen, men vi alle var og er litt påvirket av det. Om noen sier noe annet lyver de. Det la helt klart en demper på stemningen. NRF ledelsen valgte å fortsette festivalen som en minnekonsert for dem som hadde omkommet. Det syntes jeg var det eneste rette. Hadde det blitt avlyst, kunne festivalen fått et veldig kaos. Soilwork begynte å spille. Meg og noen andre satt i campen. Det regnet som bare det. Jeg angrer sykt på det den dag i dag, men vi valgte å se konserten fra teltet. For det kunne vi faktisk. Regnet begynte å være litt snillere, og vi valgte derfor å bevege oss nedover mot Motorhead. I likhet med Alice Cooper, er det rimelig rart å se Lemmy stå på en scene her i Kvinesdal. Festivalen har kommet så sinnssykt langt på de 3 årene den har levd. Ett minutts stillhet mens bandet sto på scenen ble markeringen for de avdøde. En fin markering! Motorhead var fantastiske. Rett og slett. Ikke noe mer å si på det. Turboneger valgte å avlyse sin konsert etter det som hadde skjedd. Litt uforståelig, men også veldig forståelig. Det at deres honorar går til de etterlatte etter de omkomne, er en helt vanvittig fin gest av både festivalen og bandet. Deretter gikk vi i campen og satt der til klokka hall 6-6 tia. Vi koste oss skikkelig, mens vi hadde hendelsen fra morgenen den samme dagen i bakhodet hele veien. Lørdagen var som de andre dagene våte som bare det, men jeg koste meg!

Det at festivalen fortsatte, var etter min mening det eneste rette. Det kan virke litt ufint og ubarmhjertig av oss å fortsette festen, men man må også tenke på at flere tusen mennesker har kommet her for å høre Soilwork og Motorhead. Hadde de avlyst festivalen, hadde de bare fått sinte mennesker på campen. Alle medtanker går til de etterlatte og pårørende. Det er helt vanvittig trist at noe skal skje!

Festivalen var en gedigen opptur. Scenen, campen, bandene, området og alt generelt sett var bra! Jeg storkoste meg gjennom så og si hele festivalen. Noen ting må rettes opp i til neste år ihvertfall. Vaktordningen må forandres på. Ellers får vi samme situasjoner som i år, der vakter får festivalpasset sitt for så og ikke møte opp når de egentlig skulle. Et annet problem var strømmen på området. Teltene på området hadde til tider ikke strøm og ølteltet gikk en periode tom for øl. Dette er, foruten det med vaktordningen, ingen store problemer, men allikevel små ting som den pripne festivalgåer ser på. Heldigvis var ulykken som skjedde ikke noe som festivalledelsen kunne gjøre noe med, og derfor gjør det ikke at det blir så mye dårlig publisitet ut av det. Selvfølgelig, 2 dødsfall på en festival er aldri bra, men i denne situasjonen var det noe som var ute av festivalens kontroll.

Jeg gleder meg allerede stort til neste år! Kjobben, over og ut for denne gang. 🙂

09
Jul
08

Norway Rock Festival: Begynner i morgen

I morgen er dagen festivalen begynner. Og jeg gleder meg sinnssykt. Vi var akkurat nede å satte ned en campingvogn, samt at vi sjekket ut campingområdet. Masse kjensfolk og masse ukjente folk. Mange var allerede i gang med drikkingen, og jeg misunnet de som satt med ei øl i hånda og rumpa godt plantet i feltstolene. Skulle ønske jeg hadde funnet meg slik til rette selv. Vi skal begynne festivalfeiringen i morgen med grilling og øl. Det blir jævlig bra! Endelig har jeg tid til å pilse igjen. Har ikke hatt en eneste øl siden vi var på Hove, og det sier sitt.

Her har vi hele lineupen:

NRF lineup

Bandene jeg ser mest frem til er Soilwork og Motorhead. Gleder meg så sinnsvakt mye til når Soilwork kommer på scenen. Det kommer sikkert til å trille en tåre nedover kinnet når første noten blir spilt av. Helloween blir også bra, samt Alice Cooper. Men han vil jeg se bare for å se han egentlig. Liker ikke musikken. Jeg får dessverre ikke sett Pain og Volbeat, siden jeg skal stå vakt i det tidsrommet disse 2 bandene skal spille. Det er synd, siden jeg er rimelig stor fan av begge bandene.

Ellers gleder jeg meg bare til en stor folkefest. Denne festivalen er noe som gjør meg stolt av å være ifra Kvinesdal. I morgen skal det blir øldrikking, rølping og ikke minst… Headbanging! Snakkes på festivalen!

09
Jul
08

Musikkåret 2008 – Tanker så langt!

Vi er snart halvveis i musikkåret 2008. I den anledning tar jeg meg litt tid for en liten titt tilbake på de beste og dårligste utgivelsene jeg har hørt så langt i år. Det har vært et fantastisk år til nå. Med tur til Hove festivalen hvor jeg fikk sett Killswitch Engage og Cavalera Conspiracy spre glede og villskap over konsertområdet. Med Norway Rock Festival rett rundt hjørnet. Og i tillegg har det blitt utgitt drøssevis av gode skiver. Jeg vil ta for meg aa. 2-3 skiver i kategorien BEST. Får se om jeg gidder å skrive noe om de dårlige, men jeg kommer ihvertfall til å nevne noen skuffelser.

Hvis dere har lest denne bloggen, er det bare å gi meg anbefalinger på hva jeg burde høre nå.

NB! Jeg er ingen musikkekspert, og tar derfor bare det jeg ser og hører først og fremst. Derfor kan noe av det jeg skriver bli litt overfladisk eller feil formulert. Må bare beklage på forhånd, også får dere leve med det.

Håper dere liker det dere leser. 🙂

Her kommer de som jeg føler har imponert meg mest til nå i år:

Opeth – «Watershed» (Tracklist)
Jeg knyttet stor forventning til denne utgivelsen på forhånd. Og når den ble lekt på nett, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte bare laste den ned, for så og kjøpe den senere, når den kom ut i butikkene. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok meg den friheten. En skive, full av orgasmiske toner, fremført av geniale musikere. Vokalen til Mr. Åkerfeldt er så finpusset som den kan være, helt fantastisk å høre på, samt at growlen tar brutalitet til et helt nytt nivå i Opeth’s sammenheng.

Albumet leverer på alle plan. Det er noe for enhver smak, noe som det som regel pleier å være i Opeth’s utgivelser. Rolige låter som Coil og Burden, tar lytteren til et mer fredelig sted, hvor man kan slappe av og bare nyte de vakre tonene som kommer ut av spilleren. Et nytt aspekt ved Opeth’s musikk, er eksperimenteringen med kvinnelig vokal på sangen Coil,(sangerinnen er faktisk kjæresten til trommis, Martin Axenrot) noe som fungerer overraskende bra. Heir Apparent er så mandig som man kan få det. Åpningsriffet og trommene gir deg følelsen av at noe ondt skal komme din vei. Growlen til Åkerfeldt fungerer bedre enn noensinne. The Lotus Eater begynner rolig, og man forventer enda en rolig Opeth sang, men plutselig treffer dobbel basstrommene deg, samt en overraskende cleanvokal oppå toppen av det igjen. Growlen kommer ikke sent derpå, og det blir som om en historie brettes ut. Et groovy parti, midt i alt kaoset høres absurd ut, men det funker i denne sammenhengen. Porcelain Heart er en blanding av sentimentalitet og hardt refreng. Den akustiske gitaren og den hjertefylte vokalen, treffer en langt nede i hjerteroten! Hessian Peel og Hex Omega følger deretter, og skuffer ikke. Hardt, progressivt og ikke minst… HARDT!

Når man først går igjennom alle låtene på skiva, er det på sin plass å si litt om bonus-sporene som følger med på Special Edition utgaven av platen. Derelict Herds er annerledes. Mye synth, og stor vekt lagt på dobbel basstrommene i introen, mens Åkerfeldt sin sterke vokal tar over etterhvert, med gitarriff som bare en mester i faget kan presse ut. Bridge Of Sighs som er en av mine favoritter på skiven, er en cover av Robin Tower. En cover som hadde gjort han stolt den dag i dag. Jeg skriver dette ofte, men vokalen til Mr. Åkerfeldt er bare helt fantastisk. Kan ikke få sagt det nok. Den Standiga Resan viser også dette.

Helt klart, 6/6 på terningen. Opeth skuffer aldri, og det tror jeg ikke de kommer til å gjøre i fremtiden heller! Et album som anbefales på det sterkeste!

Opeth – «Porcelain Heart»

Neste ut er…

Scar Symmetry – «Holographic Universe» (Tracklist)
Denne utgivelsen traff meg rimelig hardt i trynet en måned før eller noe slikt den skulle utgis. Jeg var ikke klar over at Scar Symmetry var i gang med ny skive, og ble overlykkelig når jeg fikk høre at de snart skulle gi den ut. En skive som tar den episke typen metal til et helt nytt nivå. Power Metal har sin form for episk fortellerstil, mens Scar Symmetry klarer å perfeksjonere akkurat dette. Med Christian sin herlig vokal, både clean og growl. Med Jonas og Per sine ville soloer/riff. Med Kenneths herlige bass-spill og med Henriks forrykende trommespill er det lite som kan gå galt.

Lyrisk sett tar skiven opp tråden fra Pitch Black Progress, hvor emnet var mennesket, og at verden da var fanget av regjeringen og statens lover og regler som ikke gav mening. I Holographic Universe har folket stått opp mot staten og funnet ut at de ikke trenger å ta disse dumme lovene til etterretning. De tar rett og slett ikke imot dritten lenger, og står opp for rettighetene deres. Man kan gjerne kalle denne platen en oppfølger.

Det lyriske blir fulgt opp av episke toner fra alle instrumentene. Man føler virkelig at platen forteller en historie når man hører igjennom den. Åpningssporet, Morphogenesis er sterkt som bare det. Mye eksperimentering med synth, og dens blanding i denne typen musikk. Et utrolig sterkt åpningsspor. De neste låtene, er som perler på en snor. Gromlåt etter gromlåt blir spyttet ut av høyttalerne, og musikerne får det til å høres ut som om det var ingenting for dem. The Missing Coordinates byr på eksperimentering med King Diamond typ bakgrunnshyl og helt fantastisk refreng. Ghost Prototype I (Measurement Of Thought) er etter min mening det sterkeste sporet på skiva, med et av de grommeste riffene jeg har hørt på lenge og et refreng som gir deg et hardt slag i trynet. Helt fantastisk. Fear Catalyst, Trapezoid og Prism and Gate er de neste låtene som treffer trommehinnen, og man blir ikke skuffet. Som de andre låtene, er det friske, gromme og episke toner som kommer frem. Man hører at mye arbeid har blitt lagt ned i disse låtene, og man takker Scar Symmetry for det, siden det har blitt så bra. Deretter følger et av høydepunktene. Nemlig tittelsporet. En 9 minutter lang reise, gjennom et fantastisk univers. Holographic Universe!!! The Three-Dimensional Shadow kommer deretter. Det svakeste sporet på skiva, etter min mening, men allikevel verdig en plass på ei Scar Symmetry skive. Nåh… Kommer siste låta, og den er noe tatt ut av en annen verden. Ghost Prototype II (Deus Ex Machina)! Den begynner rolig. Christian drar til og med en falsetto, bare for å skryte litt av sin rekkevidde. Men med et rungende «ROAR!» får man et slag i trynet. Riffet er hardt, men allikevel fengende. Refrenget er så heftig at jeg får gåsehud hver gang jeg hører på det! I LOVE IT!

Enda en 6/6. Jeg bare elsker Scar Symmetry. Jeg klarer ikke å få nok av denne skiven, uansett om jeg hører på den 20 ganger på rad. Det er helt fantastisk! Anbefales på det sterkeste!

Scar Symmetry – «Ghost Prototype I (Measurement Of Thought)» (Min favoritt)

Andre bra utgivelser så langt:
Cavalera Conspiracy – «Inflikted» (Likte ikke denne til å begynne med, men etterhvert har den vokst på meg, og nå er den en av mine favoritter så langt.)
Protest The Hero – «Fortress»
Deicide – «Till Death Do Us Apart»
Meshuggah – «Obzen»

Utgivelser som ikke har holdt mål:
Bullet For My Valentine – «Scream, Aim Fire»
In Flames – «A Sense Of Purpose»
Disturbed – «Indestructible»
Children Of Bodom – «Blooddrunk»

Jess… Da var jeg ferdig med min lille halvårsevaluering. Jeg fikk bare tid til 2 skiver, men det er de jeg har likt best til nå, selv om Cavalera Conspiracy – «Inflikted» også ligger høyt oppe på listen. Håper dere likte innlegget, og legg gjerne igjen kommentarer. 🙂