14
Nov
11

Topp 5 album: Close but no cigar

Da har jeg bestemt etter en lang pause å starte opp denne bloggen igjen. Forhåpentligvis skal jeg klare å sette av tid til dette i tiden fremover, selv om det er mye skolearbeid som dukker opp inni mellom. For mitt comeback til blogge-scenen har jeg valgt å prøve meg på oppgaven å finne mine topp 5 favorittalbum fra uansett sjanger. Selvsagt er alle skivene av typen Metall, men det kom nok ikke som en overraskelse? Eller?

For min første post i denne kategorien tar jeg for meg de skivene som ikke nådde helt opp på min liste, men som jeg allikevel føler fortjener sin heder og ære! Må nevnes at dette er kun en oppramsing, og er ikke plassert i noen form for liste eller nummerering. La oss sette i gang:

As I Lay Dying – «Frail Words Collapse»
Selv om As I Lay Dying i nyere tid gir ut skiver som i mange sammenhenger er middels gode på skalaen, har de faktisk gitt ut et par ekstremt bra album. «Frail Words Collapse» er ett av de albumene som er EKSTREMT bra. Metalcore på sitt ypperste. Det som gjør dette bandet til et av de beste i det de gjør, er måten de bare kaster alt av følelser og tanker over deg som et tungt teppe. Det instrumentale og selvsagt vokalen treffer deg rett der deg skal treffe

Anbefalte låter: «Forever», «Behind Me Lies A Fallen Soldier», «Distance Is Darkness», «Song 10» og «Elegy»

Opeth – «Deliverence»

Opeth er som dere sikkert vet mitt favorittband nummer èn. Denne skiva er èn av grunnene til jeg elsker dette bandet. Jeg husker når jeg hørte sangen «Deliverence» live på Folken i Stavanger og tok meg selv i å måpe etter å ha stått i en transe i mer enn 10 minutter. Skiva er så godt som perfekt, men mangler det bittelille ekstra som min favorittskive av Opeth har. Den kommer i min topp 5-liste.


Anbefalte låter: Hele skiva. For full nytelse, hør hele sammenhengende.

Type O Negative – «Bloody Kisses»
Denne skiva har gått mye opp igjennom, og det for en god grunn. En ekstremt rar plate, men allikevel så bra. Type O Negative var det første bandet som solgte til gull og platina på plateselskapet Roadrunner Records nettopp med denne skiva. Skiva er spekket med distorta gitarer og bissarre tekster, men låtene er allikevel så hinsides fete! Jeg elsker denne skiva, rett og slett!


Anbefalte låter: «Christian Woman», «Black No. 1″, Summer Breeze», «Too Late: Frozen» og «Blood & Fire».

Killswitch Engage – «The End Of Heartache»

Killswitch Engage er et av bandene som var med på revolusjonere sjangeren vi i dag kaller Metalcore. De var også med på å gjøre denne sjangeren til en etablert, respekter og akseptert sjanger blandt fans rundt om i verden. Denne skiva er første skiva til Howard Jones på vokalen, og han gjorde umiddelbart inntrykk. Lydbildet forandret seg litt etter forrige album og det til det litt mer radiovennelige. Dette er for mange et minus, men i akkurat denne situasjonen er det helt motsatte. Ei skive som leverer kjappe og dynamiske riff, samtidig som det åpner for det mer milde og mer harmoniske. Ei skive som har det meste!

Anbefalte låter: «Take This Oath», «When Darkness Falls», «Rose Of Sharyn» og «Breathe Life».

Andre skiver som fortjener å bli nevnt: Scar Symmetry – «Pitch Black Progress», Between The Buried And Me – «The Silent Circus», Mastodon – «Crack The Skye» og System Of A Down – «Toxicity»


Jeg kommer til å poste en og en av skivene i listen min etterhvert som jeg får tid, så det er bare å følge med!

06
Apr
11

Jeg ville heller sett på maling tørke!

Hei!

Jeg hater Justin Bieber. Jeg ville heller sett på maling tørke enn å høre på dette vesnet sin musikk. Om du også er så smart og tenker slik, har jeg postet en youtube-video som er passende for deg.


Værsågod!

29
Mar
11

Prosjekt: Musikkvideo – Silvertongue

For tiden er jeg innvolvert i et prosjekt på skolen. Dette går ut på at vi skal lage en musikkvideo for et reelt band delt ut av skolen. Dette skal foregå som en vanlig musikkvideoproduksjon, eller ihvertfall så nærme vi kan komme med det vi har å bidra med både på utstyrsfronten og kunnskapsfronten.

Vi har fått i oppdrag å lage video for et band ved navn Silvertongue. Et allerde veletablert band her i Gjøvik-området. De har også blandt annet hatt en opptreden på «God Morgen Norge» og de har blitt spilt på diverse radiostasjoner rundt om i landet. De spiller stemningsfull og gripende musikk som treffer deg rett i hjertet.

Om dere er interessert i å sjekke ut prosessen for denne produksjonen, har vi opprettet en liten blogg som vi kommer til å oppdatere etterhvert som prosessen går sin gang. Link til denne bloggen finner du HER.

29
Mar
11

Anmeldelse: The Damned Things – «Ironiclast»

Uff… Det går en stund mellom hvert blogginnlegg nå. Bloggen har havna i glemmeboka som man sier. Dette er på grunn av at andre litt mer meningsløse ting har tatt opp tiden min. I tillegg til denne posten har jeg planer om å skrive en liste over mine favorittskiver fra 2010. Dette tilsier selvfølgelig at jeg får tid etterhvert. Her kommer jeg ihvertfall med en anbefaling på et band jeg har blitt veldig glad i etter deres første skive som kom ut 14. Desember i år.

En kompis av meg gjorde meg oppmerksom på dette prosjektet for ikke så lenge siden, og jeg ble umiddelbart interessert i å få hørt noe av deres materiale når jeg fikk vite hvem som er med i bandet.

Dette er en «supergruppe» som inneholder en ganske sær kombinasjon av medlemmer. Bandet består av Joe Trohman og Andy Hurley fra punk/rock-musikerne Fall Out Boy, Scott Ian og Rob Caggiano fra thrash metal-gudene Anthrax og tilslutt Keith Buckley og Josh Newton fra de hardbarka rockerne Every Time I Die. I utgangspunktet er dette det man vil kalle en sær blanding musikere, som på hver sin måte har gjort et eller annet inntrykk på den musikkverdenen vi lever i… Om disse inntrykkene er av den gode sorten, får du bestemme selv egentlig. Jeg vet ihvertfall at to av disse bandene har gjort ting som er positivt.

Vi lever nå i en musikkverden som på mange måter viser at så godt som all musikk er skrevet før. En musikverden hvor prepubertale tenåringer kan gi ut en horribel sang og tjene seg søkkrik. En musikkverden hvor et vesen kalt Justin Bieber kan kalle seg selv en millionær og selge drøssevis av skiver. En musikkverden som i mange sine øyne holder på å falle i sammen. The Damned Things går motsatt vei og gir meg håp om en fortsettende musikkverden…

 

Ei skive som på mange måter kan kalles en reinkarnasjon av det man i moderne tid kaller for «Classic Rock». Riffene tar tak i deg og røsker deg med på en reise gjennom ti låter.

For riffene er helt fenomenale. Fra de kjappe, fengende og hemningsløse riffene som man finner i eksempelvis «Little Darling» og «Friday Night (Going Down In Flames)» til de litt mer dynamiske og rolige riffene i for eksempel «A Great Reckoning». Det er umulig å ikke bli fenget av dette. Men det skulle bare mangle når Scott Ian tar med seg to ytterligere rytmegitarister og skaper en trio av awesomeness. Det låter massivt, men allikevel kalkulert.

Men som på de fleste andre CD-plater, finnes det et og annet spor som ikke holder helt følge med kvaliteten til resten. Da snakker jeg om låter som «Black Heart» og «The Blues Havin Blues». Misforstå meg rett. Disse er ikke forferdelige låter, men heller låter som ikke holder helt standarden til de andre låtene på skiva.

Så over til min konklusjon. Dette er ei skive som har gått mye ut av høytalerene og kommer til å gjøre det i fremtiden også. Dette lettbeinte, men allikevel kraftfulle soundet som bandet har klart å snekre sammen er både positivt for skiver i fremtiden og for musikkverden generelt. The Damned Things har vist at selv om mye av den musikken som blir produsert i dag er av den uoriginale sorten, finnes det fortsatt noen magikere der ute som enda kan dra den hvite kaninen ut av flosshatten og imponere folk i senk. Det er fortsatt håp!

15
Jun
10

Anmeldelse: Danko Jones – «Below The Belt»

Fikk hørt denne skiva her om dagen. Tenkte siden denne er såpass ny at det var på tide med en anmeldelse igjen! Enjoy…

Danko Jones – «Below The Belt»

Danko Jones har alltid vært et veldig godt likt band i min bok. Mannen er en legende etter min mening! Med hans letthørlige og fengende, men allikevel veldig bra rock ‘n roll har han nå reist seg til enda en høydare. Musikken hans passer for de fleste vil jeg si. Dette her er noe jeg vil plassere under kategorien skikkelig party-rock! Denne skiva fortsetter trenden og gir oss nytt materiale som passer perfekt til pilsa!

I det siste har jeg slitt med å finne skiver som har gitt meg den godfølelsen jeg vil ha når jeg hører på musikk (dersom jeg ikke hører på deppa musikk, noe det blir lite av her i gården)! Jeg har prøvd flere ganger i det siste å lete etter nye band og nye skiver for å finne noe som kunne gi meg den følelsen. Jeg fant det i Solution .45 sitt nyeste album. Ellers har det vært veldig skralt. Denne skiva gidde meg den godfølelsen!

Fra første låt koser man seg. Alt stemmer! Råkule riff, trommene sitter som et velplassert rifleskudd og tekstene er morsomme samtidig som de står i stil til både musikken og tidligere Danko Jones-utgivelser. Første låten, I Think Bad Thoughts er nærmest en tilståelse av Danko Jones’ råskap og hardbarka stil. Fet låt og hardbarka tekst. Alt man trenger egentlig. Må få nevnt at her har man perfekt bruk av instrumentet «cow bell» (hør: Active Volcano & Like Dynamite). Jeg vet ikke hvorfor, men elsker det instrumentet der. Andre låter som anbefales på det sterkeste er Magic Snake, Hard Enough og (I Can’t Handle) Moderation.

Eneste jeg har å klage på med skiva er låt nummer 8. The Sore Loser virker veldig ugjennomtenkt og veldig slapp i forhold til resten av skiva. Veldig synd at sangen er med egentlig, for jeg syns skiva hadde klart seg mye bedre uten.

Forresten! Jeg glemte å anbefale en låt. Full Of Regret er nok skivas feteste låt! Noen kommer nok til å tenke at jeg syns det bare fordi de har mekka en fet video med kjente skuespillere i, men det har faktisk ingenting med saken å si (Men musikkvideon er faktisk veldig bra den og). Alt med denne sangen er rett og slett bra! Musikkvideoen finner du under… Lytt, se og nyt! Men husk… Først og fremst lytt!

Danko Jones – «Full Of Regret»

Over til konklusjonen min! Skiva er for min del utrolig fet! Letthørelig rock ‘n roll! Dette passer perfekt for fest og for de dagene man trenger musikk som gjør alt for deg! Jeg kommer iallefall til å bruke denne skiva aktivt til begge delene. Spekket med godlåter! Synd at den ene sangen skal ta ifra skiva 6’ern, men det blir dessverre sånn. Dette blir en sterk femmer på min skala. Anbefales sterkt!

29
Apr
10

Anmeldelse: Rammstein – «Liebe Ist Für Alle Da»

Dette blir min første bloggpost på nesten ett år, så er muligens litt rusten. Jeg lover ingenting, men håper nå at dette kan være min vei inn i blogginga igjen. Jeg liker jo å holde på med det, men som dere vet så trenger man materiale og inspirasjon å skrive om, og det har det vært lite med i det siste. Here goes…

Rammstein – «Liebe Ist Für Alle Da»

Skiva har som dere alle vet kommet ut for over et halvt år siden, men jeg fikk høre den for første gang nå, så derfor tenkte jeg at det kunne være ei grei skive å anmelde.

Rammstein… Rammstein er et band som få ikke har hørt om. Med hver utgivelse har de prøvd å sjokkere mer og mer, og det har de til en viss grad klart. Det begynte med seksuelle undertoner i deres første ugivelse Herzeleid. Det ble derifra utvidet til CD-covere på deres neste utgivelse Sehnsucht. Jeg husker første gang jeg så det coveret og hørte den plata. Direkte sjokkert ble jeg. Etter dette har vi jo hatt videoen til Mein Teil som fikk mye oppstyr fra mange hold. I videoen til Mann Gegen Mann prøver de å sjokkere med homoerotikk. Men nå har de faktisk tatt det til et helt annet nivå, som jeg ikke tror de kan toppe med det første. Videoen til sangen Pussy har skapt MASSE oppstyr i alle slags medier, og har nok vært omtalt i så godt som hele verden. Den originale versjonen av videoen har blitt bannet fra alt av kommersielle tv-kanaler, og har dermed blitt lagt ut på pornosider som Redtube.com. Men nok om videoen for nå, kommer tilbake til den om litt…

Over til selve skiva. Når jeg hørte gjennom skiva ble jeg både overrasket og skuffet samtidig. Noen ganger ble jeg direkte lei meg over visse sanger, men andre ganger ble jeg gira som bare det og ville høre mer. Denne trenden går gjennom nesten hele skiva. Opp og ned. For meg virker det som de har tråkka i mainstream-salaten om jeg kan formulere det på den måten. De må rett og slett ha de sangene som kan slå igjennom i det kommersielle markede. De kan ikke lenger ha et helt album med bare hardtslående låter. Pussy er selvfølgelig av den typen, men til gjengjeld er det en ganske så fet sang. Den blir så blodharry at det blir fett. Frühling in Paris vil jeg si er et godt eksempel på deres forandring til det litt mildere. Det som har vært standard for min del med Rammstein er at jeg blir gira, samtidig som det er blodsinna musikk. Her har vi en sang som jeg faktisk kunne se for meg bli spilt som popsang på radioen. En gladsang rett og slett. Veldig rart til Rammstein å være. På noen måter kan dette være en god ting også, for det skaper jo også en slags variasjon i et ellers ganske rett frem sound. Som i sangen Mehr hvor den sinna tona blir brutt av med et rolig og ganske harmonisk parti. Ellers har man jo sangen Roster Sand som blir ledet av kassegitar og plystring. Ja, du hørte riktig… Plystring.

Men skiva har sine klare oppturer og sine låter som man sier til seg selv: «Dette… Dette er Rammstein slik vi kjenner dem.» Führe mich og Donaukinder er sanger jeg kunne sett på ei skive som Mutter eller Sehnsucht. Ellers har man grisefete låter som for eksempel Waldmanns Hell og Wiener Blut. Min favorittsang på skiva blir nok  Liebe ist für alle da . En sang med et mektig driv og en skikkelig gira undertone.

Over til musikkvideoen igjen. Det som irriterer meg litt med Rammstein slik de portretterer seg selv per idag er hvordan de skal prøve å provosere seg til platesalg. De har alltid vært sånn, men Pussy tar tråden litt for langt. Når et band lager en pornofilm til en sang er det jo klart at dette kommer til å lage et utrolig oppstyr og folk legger merke til bandet. Dette skaper for meg et helt feil inntrykk av musikken. Rammstein er et fett band og jeg mener at musikken snakker helt greit for seg selv. Musikkvideoen følger… (Jeg fant dessverre ikke videoen på en side hvor jeg kunne legge til videoen her på WordPress, så jeg gir dere linken. Trykk om dere vil se den usensurerte versjonen.)

Rammstein – «Pussy»

Så over til min konklusjon av denne anmeldelsen. Jeg likte skiva. Overraskende bra, selv om det er noen nedturer som de kunne holdt seg unna. Sanger som Frühling in Paris, Roster Sand og  Rammlied når ikke kvaliteten Rammstein er kjent for å gi ut. Sanger som Führe mich, Donaukinder, Waldmanns Hell, Wiener Blut, Liebe ist für alle da osv. er grisefete låter som jeg kommer til å høre på i lang tid fremover og som er Rammstein verdig. I alt er dette en over middels utgivelse. Som plateanmelder skal man kanskje ikke sammenligne gamle skiver av et band med deres nye, men i Rammsteins tilfelle syns jeg dette er nødvendig. For min del kommer alltid deres gamle utgivelser til å være det som definerer Rammstein, men denne skiva holder et ok nivå i forhold.

Skiva får en firer på min skala…

26
Jun
09

Min Hoveopplevelse 2009!

Det er lenge siden jeg har hatt tid og krefter til å legge inn noe spesielt i denne bloggen, men føler at etter en uke med hard festing og mye bra musikk, fortjener denne bloggen en oppdatering. Som dere sikkert skjønner utifra tittelen, har jeg vært på Hovefestivalen 2009. Mye festing, masse forskjellige konserter hvor jeg deriblandt fikk sett noen av mine absolutte favorittband, sånn som Bring Me The Horizon og Parkway Drive. En fantastisk opplevelse. I denne posten tenkte jeg å lage noen minianmeldelser av de konsertene jeg har vært på iløpet av festivalen. Disse kommer i kronologisk rekkefølge.

Første band ut er…

Haust (NO)

Haust har over tid opparbeidet seg et meget godt rykte blandt undergrunnfans. Med deres kraftfulle Black Metal-inspirerte Hardcore Punk, har de på mange måter vist at de er noe av det mest spennende som innenfor Metall nå til dags i Norge. På konserten, som de spilte i det rosa teltet, ble dessverre deres lydbilde altfor kraftfullt. Trommene var knall, bassisten gjorde sitt og det hørte man godt. Hele bandet gav alt, og det syntes. Det som ødelegger en ellers bra konsert, er rett og slett lyden. Vokalen blir borte og gitaren blir også mange ganger gjemt bort i lydbildet. Som sagt, en ellers bra konsert blir ødelagt av dårlig lyd. Jeg gir dem en firer.

El Caco (NO)

El Caco er et band jeg har undervurdert i lang tid. På plate har jeg ikke vært så begeistret, men denne konserten motbeviste på mange måter det jeg har tenkt om dette bandet før. Denne konserten ble også spilt i teltet, som gir en god atmosfære, fordi lys og lyd kommer godt frem. El Caco sliter ikke med det samme problemet som Haust hadde, for her var det perfekt lyd. Å være 3 stk i et band som dette er alltid utfordrende, men disse gutta klarer det helt utmerket. Godlåtene kommer på rekke og rad og instrumentene sitter som et skudd både individuelt og samlet. Mange av riffene var så råe at jeg fikk gåsehud av det. Kongekonsert, og en god start på Hoveuka for min del. fem av seks på min terning.

Eagles Of Death Metal (US)

Et band som jeg hadde hørt en del fra i forveien av konserten, for å høre hva jeg hadde i vente, og jeg gledet meg som en unge før julafta for å si det sånn. Konserten ble spilt på Amfiscenen og på natta. Dette la opp til konge stemning denne første dagen på Hove. Dette er et band som vet hvordan de skal behandle et publikum. Godord om Norge, om folkene som har møtt opp til konserten osv. blir slengt ut i fleng. Noe annet som blir slengt ut i fleng er superkule riff som fenger deg til det innerste av det innerste inne i kroppen din. Disse gutta er beinharde, og de er ikke redde for å skryte av det. Høy «sex, drugs and rock ‘n roll» faktor er å si det mildt. Dette var en konge opplevelse. En klar sekser i min bok ihvertfall. Et av de store høydepunktene iløpet av festivalen.

Architects (UK)

Et annet band jeg sjekket ut i forveien av festivalen. Litt pga jeg har hørt mye skryt om dem rundt forbi, og fordi deres siste skive «Hollow Crown» fikk god kritikk overalt, men også fordi jeg visste at disse var noe jeg kunne like utifra det jeg hadde lest. Amfiscenen er den beste plassen for slike konserter. Etter min mening gir den scenen den beste atmosfæren for en metall-konsert. Band i denne sjangeren er også kjent for å gi 110% på scenen, og det er akkurat det disse gutta gjorde. Kom ut og gjorde sitt med stor entusiasme! Mosh-pits, circle-pits og wall of deaths hører med til denne typen musikk, og det var det mye av. Det er helt fantastisk å sitte og se på det fra avstand. Preget av litt dårlig lyd, men det var ikke det helt store problemet. Ellers var dette en genial konsert, og bandet skuffet ikke i det hele tatt. Det blir en femmer på min terning.

Parkway Drive (AUS)

Parkway Drive er grisetøft. Dette er et av mine favorittband. Deres nyeste skive, «Horizons», har høstet mye bra kritikk rundt om i mediene og har sammen med band som I Killed The Prom Queen satt Australia på Metall-kartet. Amfiscenen nok en gang. I likhet med Architects gir disse gutta alt på scenen, og vokalist Winston McCall puster og peser mellom hver sang. Nok en gang så jeg konserten på avstand, fordi jeg ville nyte den med god lyd og med få forstyrrelser. Circle-piten og mosh-piten var på størrelse med Architects sine, om ikke større. Støvet blåser blir kastet opp og en støvsky blandet med menneskekropper dekker den nedre delen av amfiet. Dette her var griserått, ihvertfall for meg som en blodfan av bandet. De tok seg tid til å spille fra gammelt materiale i tillegg til stuff fra deres nyeste skive og det er også et stort pluss. Litt få folk til å være en headliner, men kvalitet over kvantitet er vell ordtaket som passer best i denne situasjonen. En femmer på terningen. Jeg skal garantert se disse igjen!

The Killers (US)

The Killers er et band som jeg kjenner til og kan noen sanger av, men som jeg aldri har hørt skikkelig på. Etter denne konserten er det ikke noen tvil om jeg må høre mer på disse. Første konserten på Hovescenen! Stemningen er til å ta og føle på. Publikum storkoser seg. Dans, latter og generelt glade fjes var det som preget denne konserten. Bandet leverte som bare det. Lys, scene, lyd og publikum. Alt klaffet! Godlåt etter godlåt blir pumpet ut til hengiven begeistring blant alle fremmøtte forran Hovescenen. Personlig sto jeg for det mest og skuet over publikum og bandet samtidig som jeg koste meg med musikken som ble servert. Mange sanger jeg aldri hadde hørt før ble tatt imot med stor begeistring! Dette her var rått. En sekser på terningen fra min side.

All That Remains (US)

All That Remains er et av mine favorittband og jeg gledet meg stort til å få med meg deres fartsfyllte og energirike musikk live. Hovescenen nok en gang, og denne gangen gikk meg og noen kompiser fram mot scenen og fikk plasser ganske nærme. Nå var det klikketid. All That Remains var i sitt ess denne kvelden. Godord om Norge og dets natur og befolkning ble satt stor pris på av publikum. Sangene som ble spilt varierte fra old school til deres nyeste skive «Overcome». På et tidspunkt sier Phil (vokalist): «When Oli gets in front of the mic, you know he is having a good time.» Dette ble mottatt med stormende jubel blant hele publikum. Dette var en helsikes kul konsert, ihvertfall etter min mening. Jeg storkoste meg i piten og helt framme med scenen. Dette her var kongefett! Eneste problemet var at vokalen til Phil ble ofte litt lav og noen ganger ble den helt borte i instrumentalen. En femmer på terningen!

Slipknot (US)

SLIPKNOT! Et av de første metallbandene jeg noengang hørte skikkelig på. Dette er et band man vet leverer fete konserter uansett hvor og når. Musikken tilsier også at en konsert med disse kommer til å bli vilt, og dette var helt utrolig vilt! Oppsettet deres er helt sykt. Lyshowet, skjermene rundt over scenen, hydraulikk styrte trommesett osv. er alle ting som gjorde den konserten til en veldig minneverdig en. Godlåter kom som perler på en snor og det ble tatt imot med stor entusiasme fra publikum. Corey, kom i likhet med flere av de andre bandene, med mange godord om både land, befolkning, festivalen og alt. Et STORT høydepunkt var under «Spit It Out» når Corey kommanderte alle til å sette seg ned, for så og skrike ut «JUMP THA FUCK UP!». Alle klikket i kor! En stor opplevelse som ga meg frysninger lenge etter konserten var ferdig. Nok en gang var det kluss med lyden. Ihvertfall i mine ører. Under mange av Joey’s tromme-fills blir lyden veldig grumsete. Sett bort ifra det, var det en minneverdig konsert. Dette her var en klar femmer i min bok!

Bring Me The Horizon (UK)

Nok en gang et av mine favorittband. Bring Me The Horizon er et elsk eller hat band. Jeg er i elsk kolonnen. Alt fra vokal til hinsides fete breakdowns er hva som gjør dette her til et elskbart band etter min mening. Hovescenen nok en gang. Meg og en kompis står og venter på at dem skal begynne. Plutselig begynner dem, men bare trommis er på scenen. Plutselig står en gitarist rett på siden av oss. Vi tenkte ikke så mye over det i ca 10 sekunder, før vi så den trådløse senderen han hadde i beltet. Dette var da altså den ene gitaristen i BMTH. Slike ting gjør ihvertfall meg mye mer gira! I likhet med band som Architects og Parkway Drive gir disse ALT live. Det er en fryd og både høre og se på disse gutta spille. Og når de i tillegg spiller favorittlåta mi, «For Steve Wonders Eyes Only», kunne ikke denne konserten bli stort bedre for min del. En sekser i min bok, selv om mange kanskje vil være veldig uenige i den karakteren.

Disturbed (US)

Så over til et mer mainstream-vennlig band i Disturbed. Disse gutta har funnet formelen til suksess og de gjør det utrolig bra. Fengende musikk som et vidt spekter av folk kan like. Jeg er ikke blodfan, men jeg missliker det ikke på noen måte. David Draiman (vokalist) begynte med noen sure toner og litt styr, men etterhvert ble stemmen hans gull. En karismatisk type som vet akkurat hvordan han skal få publikum på sin side. Populær låt etter populær låt ble spilt og publikum fikk ikke hvilt stemmebåndene sine i det hele tatt. En wall of death ble prøvd ut, men lite kom ut av det. Disturbed er langt ifra noe som kan ligne på moshemusikk. Nok en vellykket konsertopplevelse. En firer på terningen fra min side.

The Prodigy (UK)

Så over til det siste bandet jeg så iløpet av festivalen. Jeg er en metalhead egentlig, men dette bandet her fanger oppmerksomheten min uansett. Et så unikt, sært men allikevel så appellerende band som har fått en såpass stor fanskare skal man lete lenge etter. Amfiet var fyllt til randen og alle var i storform da de entret scenen. Jeg hadde hørt på forhånd at bandet skulle være veldig dårlige live, men det kunne ikke ha vært lengre fra sannheten, ihvertfall denne konserten. For her klaffet alt! «Breath», «Firestarter», «Omen» osv. Alle godlåtene ble spilt og folk storkoste seg i den varme sommernatten. Og når de drar til med «Smak My Bitch Up» mot slutten av konserten og i tillegg kjører på med et Slipknot-«JUMP THA FUCK UP»-lignende segment midt i sangen er denne konserten komplett. Jeg storkoste meg fra begynnelse til slutt! Dette så jeg for meg skulle bli den beste konserten under hele festivalen, og det var den også. Om ikke DEN beste, så var den ihvertfall blandt de 3 beste under hele festivalen. Dette her var en klar sekser. Jeg håper jeg får gleden av å se dem igjen en eller annen gang, for det var rett og slett grisemorro! Tusen takk, The Prodigy!

Så var denne blogposten ferdig. Kanskje litt overfladisk og kortfattede anmeldelser, men denne posten var ment til å gi dere et lite bilde på hvordan vi/jeg hadde det på denne festivalen. Når musikken blir blandet sammen med godt selskap i kampen, godt øl og god mat så kan ikke en festival bli bedre! Jeg skal tilbake til neste år, og det er faktisk helt sikkert! Jeg gleder meg allerede!

Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som gjorde denne festivalen til en såpass minneverdig seanse og jeg håper også at vi snakkes til neste år!

Kjobben, peace out!





Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.