Det er lenge siden jeg har hatt tid og krefter til å legge inn noe spesielt i denne bloggen, men føler at etter en uke med hard festing og mye bra musikk, fortjener denne bloggen en oppdatering. Som dere sikkert skjønner utifra tittelen, har jeg vært på Hovefestivalen 2009. Mye festing, masse forskjellige konserter hvor jeg deriblandt fikk sett noen av mine absolutte favorittband, sånn som Bring Me The Horizon og Parkway Drive. En fantastisk opplevelse. I denne posten tenkte jeg å lage noen minianmeldelser av de konsertene jeg har vært på iløpet av festivalen. Disse kommer i kronologisk rekkefølge.
Første band ut er…
Haust (NO)
Haust har over tid opparbeidet seg et meget godt rykte blandt undergrunnfans. Med deres kraftfulle Black Metal-inspirerte Hardcore Punk, har de på mange måter vist at de er noe av det mest spennende som innenfor Metall nå til dags i Norge. På konserten, som de spilte i det rosa teltet, ble dessverre deres lydbilde altfor kraftfullt. Trommene var knall, bassisten gjorde sitt og det hørte man godt. Hele bandet gav alt, og det syntes. Det som ødelegger en ellers bra konsert, er rett og slett lyden. Vokalen blir borte og gitaren blir også mange ganger gjemt bort i lydbildet. Som sagt, en ellers bra konsert blir ødelagt av dårlig lyd. Jeg gir dem en firer.
El Caco (NO)
El Caco er et band jeg har undervurdert i lang tid. På plate har jeg ikke vært så begeistret, men denne konserten motbeviste på mange måter det jeg har tenkt om dette bandet før. Denne konserten ble også spilt i teltet, som gir en god atmosfære, fordi lys og lyd kommer godt frem. El Caco sliter ikke med det samme problemet som Haust hadde, for her var det perfekt lyd. Å være 3 stk i et band som dette er alltid utfordrende, men disse gutta klarer det helt utmerket. Godlåtene kommer på rekke og rad og instrumentene sitter som et skudd både individuelt og samlet. Mange av riffene var så råe at jeg fikk gåsehud av det. Kongekonsert, og en god start på Hoveuka for min del. fem av seks på min terning.
Eagles Of Death Metal (US)
Et band som jeg hadde hørt en del fra i forveien av konserten, for å høre hva jeg hadde i vente, og jeg gledet meg som en unge før julafta for å si det sånn. Konserten ble spilt på Amfiscenen og på natta. Dette la opp til konge stemning denne første dagen på Hove. Dette er et band som vet hvordan de skal behandle et publikum. Godord om Norge, om folkene som har møtt opp til konserten osv. blir slengt ut i fleng. Noe annet som blir slengt ut i fleng er superkule riff som fenger deg til det innerste av det innerste inne i kroppen din. Disse gutta er beinharde, og de er ikke redde for å skryte av det. Høy “sex, drugs and rock ‘n roll” faktor er å si det mildt. Dette var en konge opplevelse. En klar sekser i min bok ihvertfall. Et av de store høydepunktene iløpet av festivalen.
Architects (UK)
Et annet band jeg sjekket ut i forveien av festivalen. Litt pga jeg har hørt mye skryt om dem rundt forbi, og fordi deres siste skive “Hollow Crown” fikk god kritikk overalt, men også fordi jeg visste at disse var noe jeg kunne like utifra det jeg hadde lest. Amfiscenen er den beste plassen for slike konserter. Etter min mening gir den scenen den beste atmosfæren for en metall-konsert. Band i denne sjangeren er også kjent for å gi 110% på scenen, og det er akkurat det disse gutta gjorde. Kom ut og gjorde sitt med stor entusiasme! Mosh-pits, circle-pits og wall of deaths hører med til denne typen musikk, og det var det mye av. Det er helt fantastisk å sitte og se på det fra avstand. Preget av litt dårlig lyd, men det var ikke det helt store problemet. Ellers var dette en genial konsert, og bandet skuffet ikke i det hele tatt. Det blir en femmer på min terning.
Parkway Drive (AUS)
Parkway Drive er grisetøft. Dette er et av mine favorittband. Deres nyeste skive, “Horizons”, har høstet mye bra kritikk rundt om i mediene og har sammen med band som I Killed The Prom Queen satt Australia på Metall-kartet. Amfiscenen nok en gang. I likhet med Architects gir disse gutta alt på scenen, og vokalist Winston McCall puster og peser mellom hver sang. Nok en gang så jeg konserten på avstand, fordi jeg ville nyte den med god lyd og med få forstyrrelser. Circle-piten og mosh-piten var på størrelse med Architects sine, om ikke større. Støvet blåser blir kastet opp og en støvsky blandet med menneskekropper dekker den nedre delen av amfiet. Dette her var griserått, ihvertfall for meg som en blodfan av bandet. De tok seg tid til å spille fra gammelt materiale i tillegg til stuff fra deres nyeste skive og det er også et stort pluss. Litt få folk til å være en headliner, men kvalitet over kvantitet er vell ordtaket som passer best i denne situasjonen. En femmer på terningen. Jeg skal garantert se disse igjen!
The Killers (US)
The Killers er et band som jeg kjenner til og kan noen sanger av, men som jeg aldri har hørt skikkelig på. Etter denne konserten er det ikke noen tvil om jeg må høre mer på disse. Første konserten på Hovescenen! Stemningen er til å ta og føle på. Publikum storkoser seg. Dans, latter og generelt glade fjes var det som preget denne konserten. Bandet leverte som bare det. Lys, scene, lyd og publikum. Alt klaffet! Godlåt etter godlåt blir pumpet ut til hengiven begeistring blant alle fremmøtte forran Hovescenen. Personlig sto jeg for det mest og skuet over publikum og bandet samtidig som jeg koste meg med musikken som ble servert. Mange sanger jeg aldri hadde hørt før ble tatt imot med stor begeistring! Dette her var rått. En sekser på terningen fra min side.
All That Remains (US)
All That Remains er et av mine favorittband og jeg gledet meg stort til å få med meg deres fartsfyllte og energirike musikk live. Hovescenen nok en gang, og denne gangen gikk meg og noen kompiser fram mot scenen og fikk plasser ganske nærme. Nå var det klikketid. All That Remains var i sitt ess denne kvelden. Godord om Norge og dets natur og befolkning ble satt stor pris på av publikum. Sangene som ble spilt varierte fra old school til deres nyeste skive “Overcome”. På et tidspunkt sier Phil (vokalist): “When Oli gets in front of the mic, you know he is having a good time.” Dette ble mottatt med stormende jubel blant hele publikum. Dette var en helsikes kul konsert, ihvertfall etter min mening. Jeg storkoste meg i piten og helt framme med scenen. Dette her var kongefett! Eneste problemet var at vokalen til Phil ble ofte litt lav og noen ganger ble den helt borte i instrumentalen. En femmer på terningen!
Slipknot (US)
SLIPKNOT! Et av de første metallbandene jeg noengang hørte skikkelig på. Dette er et band man vet leverer fete konserter uansett hvor og når. Musikken tilsier også at en konsert med disse kommer til å bli vilt, og dette var helt utrolig vilt! Oppsettet deres er helt sykt. Lyshowet, skjermene rundt over scenen, hydraulikk styrte trommesett osv. er alle ting som gjorde den konserten til en veldig minneverdig en. Godlåter kom som perler på en snor og det ble tatt imot med stor entusiasme fra publikum. Corey, kom i likhet med flere av de andre bandene, med mange godord om både land, befolkning, festivalen og alt. Et STORT høydepunkt var under “Spit It Out” når Corey kommanderte alle til å sette seg ned, for så og skrike ut “JUMP THA FUCK UP!”. Alle klikket i kor! En stor opplevelse som ga meg frysninger lenge etter konserten var ferdig. Nok en gang var det kluss med lyden. Ihvertfall i mine ører. Under mange av Joey’s tromme-fills blir lyden veldig grumsete. Sett bort ifra det, var det en minneverdig konsert. Dette her var en klar femmer i min bok!
Bring Me The Horizon (UK)
Nok en gang et av mine favorittband. Bring Me The Horizon er et elsk eller hat band. Jeg er i elsk kolonnen. Alt fra vokal til hinsides fete breakdowns er hva som gjør dette her til et elskbart band etter min mening. Hovescenen nok en gang. Meg og en kompis står og venter på at dem skal begynne. Plutselig begynner dem, men bare trommis er på scenen. Plutselig står en gitarist rett på siden av oss. Vi tenkte ikke så mye over det i ca 10 sekunder, før vi så den trådløse senderen han hadde i beltet. Dette var da altså den ene gitaristen i BMTH. Slike ting gjør ihvertfall meg mye mer gira! I likhet med band som Architects og Parkway Drive gir disse ALT live. Det er en fryd og både høre og se på disse gutta spille. Og når de i tillegg spiller favorittlåta mi, “For Steve Wonders Eyes Only”, kunne ikke denne konserten bli stort bedre for min del. En sekser i min bok, selv om mange kanskje vil være veldig uenige i den karakteren.
Disturbed (US)
Så over til et mer mainstream-vennlig band i Disturbed. Disse gutta har funnet formelen til suksess og de gjør det utrolig bra. Fengende musikk som et vidt spekter av folk kan like. Jeg er ikke blodfan, men jeg missliker det ikke på noen måte. David Draiman (vokalist) begynte med noen sure toner og litt styr, men etterhvert ble stemmen hans gull. En karismatisk type som vet akkurat hvordan han skal få publikum på sin side. Populær låt etter populær låt ble spilt og publikum fikk ikke hvilt stemmebåndene sine i det hele tatt. En wall of death ble prøvd ut, men lite kom ut av det. Disturbed er langt ifra noe som kan ligne på moshemusikk. Nok en vellykket konsertopplevelse. En firer på terningen fra min side.
The Prodigy (UK)
Så over til det siste bandet jeg så iløpet av festivalen. Jeg er en metalhead egentlig, men dette bandet her fanger oppmerksomheten min uansett. Et så unikt, sært men allikevel så appellerende band som har fått en såpass stor fanskare skal man lete lenge etter. Amfiet var fyllt til randen og alle var i storform da de entret scenen. Jeg hadde hørt på forhånd at bandet skulle være veldig dårlige live, men det kunne ikke ha vært lengre fra sannheten, ihvertfall denne konserten. For her klaffet alt! “Breath”, “Firestarter”, “Omen” osv. Alle godlåtene ble spilt og folk storkoste seg i den varme sommernatten. Og når de drar til med “Smak My Bitch Up” mot slutten av konserten og i tillegg kjører på med et Slipknot-”JUMP THA FUCK UP”-lignende segment midt i sangen er denne konserten komplett. Jeg storkoste meg fra begynnelse til slutt! Dette så jeg for meg skulle bli den beste konserten under hele festivalen, og det var den også. Om ikke DEN beste, så var den ihvertfall blandt de 3 beste under hele festivalen. Dette her var en klar sekser. Jeg håper jeg får gleden av å se dem igjen en eller annen gang, for det var rett og slett grisemorro! Tusen takk, The Prodigy!
Så var denne blogposten ferdig. Kanskje litt overfladisk og kortfattede anmeldelser, men denne posten var ment til å gi dere et lite bilde på hvordan vi/jeg hadde det på denne festivalen. Når musikken blir blandet sammen med godt selskap i kampen, godt øl og god mat så kan ikke en festival bli bedre! Jeg skal tilbake til neste år, og det er faktisk helt sikkert! Jeg gleder meg allerede!
Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som gjorde denne festivalen til en såpass minneverdig seanse og jeg håper også at vi snakkes til neste år!
Kjobben, peace out!
Mastodon er et band vi kan sette innenfor den nye generasjonen metalband fra USA, og en av de fremste i denne fremgangen av nye band. De har høstet gode kritikker for tidligere utgivelser som Leviathan og Blood Mountain, hvor blant annet Blood Mountain ble kåret til årets album i 2006 av Metal Hammer UK. Bandet har helt fra starten med deres første skive Remission fra 2001, hatt progressive elementer og man har sett at deres utgivelser har inneholdt mer og mer av dette opp igjennom årene. Med denne skiva har de tatt dette fullt ut og tar det musikalske til en helt annen plass enn sine forgjengere…
Empyrios er et progressivt/teknisk thrash/power metal band fra Italia. De ble dannet i 2001 av Simone Mularoni og Matteo Mastroianni med den hensikt å skape noe nytt innenfor det vide spekteret som finnes i den vide metall-verdenen. I 2002 ansatte de en vokalist og begynte straks med deres første promo-cd, ved navn The EverSinner, som høstet gode kritikker. Etter dette har de gitt ut 2 fullengdere ved navn And The Rest Is Silence og The Glorious Sickness. Begge inneholder sterke låter som har flusst med originalitet og musikalske egenskaper i seg. The Glorious Sickness er nok min favoritt. Her finner jeg ikke en låt jeg missliker, og det er noen låter som er ubeskrivelig sterke og fengende! Som for eksempel låten som er lagt til nedenfor her. Anbefales på det sterkeste!
Et finsk melodisk dødsmetal-band (ja, for en klisjè), som ble dannet høsten 1996. De har vært innom giganter som Nuclear Blast og er nå signert til Candlelight Records. Disse gutta her gitt ut flere EP’er og har også gitt ut 3 fullengdere, hvorav 1 av disse ble gitt ut på Nuclear Blast. De lager letthørelig melodødsmetal, men har allikevel tatt seg den friheten å legge til elementer fra flere andre sjangre som prog, thrash, power osv. Vokalen er diggbar, hvor de skifter fra en dyp growl (alà Mikael Åkerfeldt) til en veldig dyp clean. Skiva som har gitt meg mest er nok deres 2008-utgivelse, The Redshift som er en fryd å høre på. Fete riff, fete overganger osv. Låter som Nail, A Shadowkey og The Second Flame sitter som et skudd!
Et anerkjent Melodisk dødsmetal/Power Metal band fra Danmark, som har høstet gode kritikker verden over med deres helt spesielle sound. De ble dannet i 1991, og har på den tiden rukket å gi ut blant annet 5 fullengdere. Blant disse 5 skivene finner vi 11 Dreams som ble deres gjennombrudd på verdensbasis, og høstet gode kritikker i flere medier og av fansen. Vi finner også deres to nyeste utgivleser The Hours That Remain og Architect Of Lies som ble gitt ut i 2006 og 2008. Begge disse viser deres musikalse bredde og godlåtene kommer på løpende bånd. Med fengende melodier, passende synth, herlig growl/clean vokal og harde og brutale partier som gjør at man får bakoversveis. Dette bandet anbefales på det sterkeste, og da særlig deres senere utgivelser. Det er ihvertfall disse jeg har falt mest for! Her kommer et par låter…
Viking Skull er navnet på dette bandet. Bandet ble dannet av medlemmer fra et annet band ved navn Raging Speedhorn. Det ble egentlig dannet som en spøk for å ha et oppvarmingsband til deres hovedband, Raging Speedhorn. Etter å ha fått gode anmerkelser og kritikker i flere medier for deres første EP, Chapter One, ble de bedt med som hovedsupport for HIM under deres England-turnè i 2004.
The Cumshots får ofte oppmerkshomhet av feil grunner pga frontmann, Kristopher Scahu, men har i det siste fått gode kritikker for deres musikk, og har dermed fått god oppmerksomhet av riktige grunner. De har på tidligere utgivelser vært både tunge og harde i deres sound, men på denne utgivelsen har de gitt rom for mer melodiske toner, og har også gitt rom for innspill av piano og diverse andre ting, noe som hadde vært uhørt i deres tidligere utgivelser som “Norwegian Jesus”. Dette er blant annet pga deres anskaffelse av Fredrik Gretland på gitar. Det at de har mer melodiske toner er for meg perfekt.
Dette er den nyeste formasjonen fra eks Fear Factory gitarist og nåverende Asesino gitarist, Dino Cazares. Han er en gitarist som er kjent for å være veldig nyskapende og det viser han også i dette bandet. I 2002 begynte Dino å samle styrkene for å prøve å starte et band, men prosessen ble fort stoppet da Dino ble involvert i andre band. I 2006 ble tråden tatt opp igjen, og han begynte med å teste flere trommiser, og valget landet tilslutt på tidliger Hate Eternal og Vital Remains-trommis, Tim Yeung. Etter det var den neste oppgaven å finne en dyktig vokalist. Valget falt på den store og kraftige Tommy “Vext” Cummings, som har en like stor og kraftig vokal.
Jeg har lenge tenkt på å sjekke ut dette bandet, men har aldri gjort det av en grunn jeg ikke har i hodet akkurat nå. Kanskje det er sjangeren de spiller som har gjort at jeg ikke vil sjekke dem ut, jeg vet ikke. Da jeg endelig fikk satt meg ned for å høre, tenkte jeg at det var best å høre fra den siste skiva og bakover. Det vet jeg heller ikke grunnen for, men det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg satte da på denne skiva, som kom ut i oktober i år, og det jeg fikk høre var en veldig hyggelig opplevelse!
Siste kommentarer